Du er her:
Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdfLast ned e-bok (epub)
KildekodePDF
ORD- OG SAKKOMMENTARER
TITTELSIDE
  • Brynjolf Bjarme] Ibsens forfatterpseudonym
  • Brynjolf] norr. Brynjulf er sammensatt av bryn(j)- ‘brynje’ og ulfr ‘ulv’. Det føyer seg inn i en lang rekke av navn på -ulfr som var mye brukt i middelalderen (Lind 1905–15, sp. 177–79). I motsetning til mange andre middelalderlige personnavn ble ikke Brynjolf reintrodusert på 1800-tallet; det hadde vært i kontinuerlig bruk også i etterreformatorisk tid, med et tyngdepunkt i Østfold og Hordaland (Kruken & Stemshaug 1995, 56). Ingen hovedskikkelse i sagalitteraturen er forbundet med navnet, men det forekommer i flere ulike sagatekster, f.eks. i Landnámabók, i Harðar saga Grímkelssonar ok Geirs, Egils saga, Njáls saga, Sturlungasaga og flere steder i Snorres kongesagaer. Av disse forelå Harðar saga, Egils saga og Njáls saga i dansk oversettelse i 1850 (den første oversatt av Fr. Brandt i 1849, anmeldt av P.A. Munch i Morgenbladet, nr. 175, 1849, de to siste var blant annet oversatt av N.M. Petersen i 1839 og 1841), og Snorres kongesagaer var oversatt flere ganger (i Norge f.eks. ved Jacob Aall i 1838–39). Det er ingen av sagaskikkelsene ved navn Brynjolf som peker seg ut som mulige forbilder for Ibsens pseudonym. Brynjolv Roste i Njáls saga er f.eks. Hallgerds utsendte drapsmann i feiden med Bergtora. Brynjolv Bjørgulvsson i Egils saga var småhøvding på Torgar i Hålogaland og hadde rett til å kreve inn finnskatten. (Her er altså en svak kobling til Bjarmeland, jf. nedenfor.) I Harðar saga er Brynjolv Torbjørnsson en vikversk mann som seiler på Island. I kongesagaene initierer Brynjolv i Gauldal et bondeopprør mot Håkon jarl etter at denne har bortført hans kone (Olav Tryggvasons saga), og Brynjolf Ulfalde er en storbonde som gir råd til kong Olav den hellige (Olav den helliges saga).
  • Bjarme] Bjarme forekommer ikke som etternavn i Norge. Det er ikke registrert som etternavn i 1801, og heller ikke i dag. Det tilsvarer heller ikke noe levende norsk ord. Navnet Bjarmaland og innbyggerbetegnelsen bjarmar forekommer hos Snorre i Olav den helliges saga. Bjarmer var betegnelsen på innbyggerne rundt Kvitsjøen, et område nordmennene besøkte i fangst-, handels- og plyndringsøyemed (KLNM). I Olav den helliges saga er en reise til Bjarmeland beskrevet relativt grundig. Hos Saxo har Bjarmeland et litt eventyrlig preg; det er et område der overnaturlige ting skjer. I Oehlenschlägers Ørvarodds saga (1841) omtales reiser til Bjarmeland.
  • I Kommission hos P. F. Steensballe] En kommisjonsutgivelse innebærer at utgiveren har det formelle forleggeransvar og betaler produksjonsomkostningene, mens han gir et forlag (ev. en bokhandel) fullmakt til å bistå med salg og forsendelse. Utgiveren får inntektene av salget, fratrukket forlagets (eller bokhandelens) provisjon, beregnet på grunnlag av de tjenester det yter utgiveren (jf. NRO kommisjon).
ROLLELISTE
  • Lucius Catilina] Den historiske Lucius Sergius Catilina (108–62 f.Kr.) var en romersk opprører av høy byrd. Navnet er trolig en adjektivisk avledning av catulus ‘hvalp’ med underforstått caro ‘kjøtt’. Catilina tilhørte den gamle patrisiske sergierslekt (gens Sergia), som kunne føre sine røtter tilbake til en Sergestus som var trojansk innvandrer under Aeneas (jf. Vergil. Aeneis V 121). Catilina var født senest 108, og var altså minst to år eldre enn sin fremste motstander, Cicero (f. 106 f.Kr.). Ved sin død var han antagelig 45 eller 46 år gammel. Han fulgte slektens militære tradisjoner og ser ut til å ha begynt som militærtribun, ev. som prefekt for hjelpetropper. Catilina deltok i 83 og 82 i Sullas leir, og ble en av de mest brutale av Sullas krigere. I 73 ble han implisert i en vestalinneprosess (Sallust. Bellum Catilinae 15,1; 35,1; Cicero. In Catilinam III 9; Cicero. Brutus 236), etter at han skulle ha hatt et forhold til vestalinnen Fabia, men de ble frikjent (Kraggerud 2005, A IV 2). Rundt år 70 giftet Catilina seg (for annen gang) med den rike Aurelia Orestilla. Ifølge Cicero og Sallust var Catilina sentral i en sammensvergelse som året 66 f.Kr. planla å drepe flere senatorer (den første catilinariske sammensvergelse). En rettssak endte med frifinnelse av Catilina. Deretter stilte han i 64 til valg som konsul, der også Cicero var en av kandidatene. Cicero seiret, og påstod etter dette at Catilina stod ham etter livet (Cicero. In Catilinam I 11). Senere samme år ble Catilina anklaget for snikmord under den periode da han tilhørte diktatoren Sullas hær, men han ble frikjent (Cassius Dio, XXXVII 10,3; Cicero. Ad Atticum I 16,9; Cicero. In Pisonem 95). I år 64–63 f.Kr. ble det foreslått en ny jordlov som skulle redusere det romerske proletariatet og lette de sosiale problemene i hele Italia (Cicero. De lege agraria 70), men forslaget falt. En skjerpet lov mot bestikkelser (ambitus) gikk imidlertid igjennom. Catilina, som hadde støttet jordloven, grep nå til mer desperate midler for å nå sine mål. Hans tilhengere var en flokk av blant andre dypt forgjeldede menn, sullanske veteraner samt mordere og forbrytere som skapte frykt rundt seg. De ville alle ha en samfunnsomveltning. Catilina lovet gjeldssanering og stod frem som de fattiges talsmann (Cicero. Pro Murena 50; Sallust. Bellum Catilinae 35,3), og rike og mektige menn følte seg truet (Cicero. In Catilinam II 20). Da Catilina stilte til konsulvalget i 63 f.Kr., var han sikker på seier. Han gav også til kjenne at han aktet å drepe Cicero. Etter nederlag også ved dette konsulvalget kunne ikke Catilinas revolusjonære planer stanses. Han samlet tropper, og 28. oktober var bestemt for en massakre i Roma (Cicero. In Catilinam I 7). Planene ble avslørt, og Catilina ble stevnet for retten i begynnelsen av november 63 f.Kr., men saken rakk ikke å komme opp før mottiltak mot opprørsforsøket var satt inn. Catilina ledet 6. november 63 f.Kr. et møte av sammensvorne opprørere, der de planla videre revolusjonær virksomhet. Planene ble avslørt, og Catilina forsvarte seg ved en tale i senatet (Sallust. Bellum Catilinae 31,7; jf. Asconius, 93,25–27). Senatet stemplet ham som landsforræder. Catilina forlot Roma natten mellom 8. og 9. november med et følge på 300 mann (Plutark. Cicero 16,6; Sallust. Bellum Catilinae 32,1; Cicero. In Catilinam III 6; I 24) og begav seg i eksil til Massilia (Marseilles), etter hva han selv opplyste i brev underveis. Hustruen Aurelia etterlot han i Catulus’ varetekt (Sallust. Bellum Catilinae 35,6). Det hersket nå borgerkrigstilstand i Roma. Catilina organiserte 2000 væpnede tilhengere som to legioner, og hans opprørstropper økte etter hvert til 20 000 mann. Rundt månedsskiftet november–desember 63 f.Kr. vokste urolighetene. Catilinas tilhenger Publius Cornelius Lentulus forsøkte å skaffe støtte fra allobrogerne, en keltisk stamme som holdt til ved foten av Alpene og i området mellom elvene Isère og Rhône. De sendte utsendinger til Roma. Meningen var at de skulle støtte opprøret aktivt, for slik å utvide konflikten til å gjelde gallerne i mer omfattende forstand. Men komplottet med allobrogerne ble avslørt, og det ble truffet omfattende tiltak mot Catilina og hans tilhengere som Cicero organiserte. Folket, som tidligere hadde støttet Catilinas opprør, vendte seg nå mot ham og sluttet seg i stedet til Cicero, særlig på grunn av avsløringen av Catilinas planer om brannstiftelser i Roma. Etter flere møter i senatet ble det felt dødsdom over opprørslederne, og noen av dem ble straks henrettet. Ved begynnelsen av 62 f.Kr. hadde Catilina bare ca. 3000 mann igjen i sin hær. De møttes med regjeringshæren i et slag der Catilina selv kjempet i forreste rekke. Han falt sammen med sine tilhengere, og hans hær ble på det nærmeste tilintetgjort (Sallust. Bellum Catilinae 61,5–6). Rundt midten av januar 62 ble Catilinas hode bragt til Roma som bevis på hans død (Cassius Dio, XXXVII 40,2).
  • Aurelia, hans Hustru] I det bevarte manuskriptet til stykket (NBO Ms.4° 936) skrives navnet fullt ut: «Aurelia Orestilla hans Hustru» (Ibsen 2000, 37; jf. Sallust. Bellum Catilinae 15,2). Etter navnet å dømme kan hun regnes som datter av den Gnaeus Aufidius Orestes som var konsul i år 71 f.Kr. (sammen med Lentulus). Faren, som en gang var blitt adoptert inn i Aufidius-familien, hadde etter vanlig skikk opptatt adoptivfamiliens navn i sin egen nomenklatur (i stedet for Aurelius).
  • Furia] Ibsen hadde i sitt utkast (NBO Ms.4° 936) gitt henne navnet Fulvia (altså det samme navn som Curius’ elskerinne, jf. kommentar til ), influert av den Fulvia man møter i Paludan-Müllers dikt «Vestalinden», en kilde for Ibsen (E. Skard 1924, 86–88). Når det gjelder navnet Furia, kjenner man hverken en vestalinne av dette navn eller en Furia i den historiske Catilinas liv. Den vestalinneprosessen Catilina var involvert i, gjaldt en Fabia (Kraggerud 2005, A IV 2). Furia-navnet har dobbel referanse: 1) Det hører hjemme som det normale kvinnenavn i Furius-slekten (nomen gentile fungerer som vanlig kvinnenavn med feminin-endelse); 2) Det er et latinsk appellativ, grensende til et egennavn på en hevngudinne, om et rasende og vanviddsskapende vesen (gr. Erinys). Substantivet furia betyr raseri, avsindig lidenskap, dernest hevngudinne, ond ånd (som appellativ og proprium), en som forfølger forbrytere eller driver dem til verre ugjerninger, gjerne i flertall Furiae. Den første egenskap som tillegges Catilina i Ciceros catilinariske taler, er furor ‘raseri, vanvidd’ (Cicero. In Catilinam I 1,1) og uttrykket «Catilinae furor» forekommer en rekke steder hos Sallust i Bellum Catilinae (24,2). Et spesielt uttrykk som Ibsen kan ha støtt på i sin latinske ordbok, selv om det ikke står i hans artiumstekster om Catilina, er «Furiae Catilinae» (i skriftet Paradoxa Stoicorum); det betegner Catilinas onde ånd som driver ham til illgjerninger.
  • Vestalinde] prestinne i Vesta-kulten. Kulten dyrket Vesta, ildens gudinne i romersk mytologi. Hun var knyttet både til hjemmets ild og til den ild som ble holdt levende i Vesta-templet. Prestinnenes oppgave var å vokte denne ilden. Prestinnene, seks i tallet, ble rekruttert fra overklassefamilier med godt moralsk ry og utsett til sin tjeneste av den høyeste ansvarsperson for kulten, pontifex maximus. Vestalinnene var først noviser fra de var mellom seks og ti år gamle. Novisefasen varte i ti år. Deretter gjorde de tjeneste som prestinner i like lang tid, og i ytterligere ti år ble de holdt til Vesta-tjenesten, men da som lærere for novisene. Dette vil si at de to eldste førte et mangeårig oppsyn med de to yngste, mens de to midterste delte kultpliktene mellom seg. Behovet for nyrekruttering oppstod i gjennomsnitt én gang hvert femte år, forutsatt at det ikke var dødsfall eller brudd på kyskheten. Etter de 30 årene var vestalinnen løst fra sitt kyskhetsløfte. Men med de sosiale konvensjoner som gjaldt i det romerske samfunn med hensyn til giftermål og giftealder, synes det å ha vært sjeldne unntak at noen giftet seg etter endt tjeneste. Vestalinnenes viktigste oppgave var, foruten å passe ilden på Vestas alter, å tilberede det salte offermelet (mola salsa) som ble brukt ved offentlige offerseremonier. Hovedkilden for Vesta-kulten er den augusteiske greskspråklige historiker Dionysios fra Halikarnass (Antiquitates Romanae II 67).
  • Curius, Catilinas Slægtning, en Yngling] Quintus Curius kommer sist i rekken av de elleve navngitte sammensvorne senatorer hos Sallust (Bellum Catilinae 17,3). Noe fysisk slektskap med Catilina er ikke kjent fra kildene. Manuskriptet (NBO Ms.4° 936) er for så vidt nærmere kildene når det har ham på siste plass i rekken av romerske Adelsmænd uten et ord om en slektskapsforbindelse. Ibsens innføring av et slektskapsmotiv forsterker således forbindelsen mellom Catilina og Curius. Den historiske Curius var kjent på byen som terningspiller (aleator Asconius, 93,21) og kan i mangt minne om Catilina, slik Sallust portretterer ham:
    Blant de sammensvorne var det en Quintus Curius som ikke var av dårlig byrd, men tungt belastet av umoralske og forbryterske handlinger. Sensorene hadde utelukket ham fra senatet på grunn av hans vandel. […] Han hadde et gammelt illegitimt forhold til Fulvia, en kvinne av stand (Sallust. Bellum Catilinae 23,1; til norsk ved E.K.).
    Hos Ibsen reflekterer Curius’ forelskelse i Furia hans forhold til Fulvia hos Sallust.
  • Manlius, en gammel Kriger] Gaius Manlius skal ha vært en erfaren militær (Cassius Dio, XVIII 30,5). Han hadde tjent som kenturion under Sulla og profitterte godt på Sullas seier, men midlene var satt over styr, og han var moden for revolusjon (jf. Cicero. In Catilinam I 7; II 20). At han som Sulla-veteran tilhører et tidligere slektsledd, betones hos Ibsen i hans siste replikk i scene 2 ( ).
  • Lentulus] Publius Cornelius Lentulus Sura var «adelsmann» (nobilis og patricius), men ikke «ung»; han var en av de eldste blant de sammensvorne, ekskonsul, sønnesønn av en tidligere «senatets førstemann» (princeps senatus og consul 162). Selv var Lentulus pretor i 74 f.Kr. og konsul i 71 f.Kr. Tvilsom vandel kostet ham setet i senatet ved moralgranskningen i 70. Lentulus ble pretor på nytt i 63; dermed var han langt på vei sosialt rehabilitert. Ut fra karrieren kan han derfor senest være født i 114, og ikke ha vært yngre enn 59 år da han i 63 ble erklært statsfiende (hostis). Han var en av de henrettede 5. desember 63. Hans ambisjoner var store og kunne virke uforenlige med Catilinas lederstilling; det ble sagt om ham at han drømte om å bli diktator (Kraggerud 2005, A XVIII 2).
  • Coeparius] Marcus Caeparius (hos Cicero Cae-; skrivemåten Coe- er arv fra middelalderen og henger lenge igjen i tekstene også på Ibsens tid, f.eks. i E.F.C. Bojesens utgave, Kbh. 1837, Ibsens sannsynlige tekst; jf. coelum for caelum). Caeparius er den eneste i Ibsens gruppe av «unge romerske Adelsmænd» som ikke er nevnt i Sallusts presentasjon av kretsen (med elleve navn) i Bellum Catilinae 17,3. Det nevnes at han var med i forhandlingene med allobrogerne (Sallust. Bellum Catilinae 47,1). Han ble sendt til Apulia for å oppvigle de ufrie gjeterne der (Cicero. In Catilinam III 14; Sallust. Bellum Catilinae 46,3). Etter avsløringen av sammensvergelsen flyktet han, men ble pågrepet og henrettet (Sallust. Bellum Catilinae 47,4).
  • Gabinius] Publius Gabinius Capito (også med tilnavnet Cimber, som betyr ‘brutal barbar’, brukt av Cicero i In Catilinam III 6). Også Gabinius spilte en aktiv rolle i forhandlingene med allobrogerne (Kraggerud 2005, A XVII 2). Sammen med Statilius skulle han stifte branner i tolv av byens regioner (Kraggerud 2005, A XVII 3). Han var blant dem som ble dømt til døden på senatets ordre 5. desember år 63 f.Kr., men han greide å flykte fra Roma før arrestasjonen.
  • Statilius] Lucius Statilius var blant de fem som ble henrettet 5. desember 63 f.Kr. Etter planen skulle han stifte branner sammen med Gabinius, jf. foregående kommentar.
  • Cethegus] Gaius Cornelius Cethegus var ved siden av Lentulus den ledende blant Catilinas menn (jf. Cicero. Pro Sulla 53; 75; Livius. Periochae 102; Velleius Paterculus. Historia Romana II 34,4). Hos Sallust nevnes han første gang blant de sammensvorne i Bellum Catilinae 17,3; han var ung (jf. adulescentia i Sallusts Bellum Catilinae 52,33), dvs. i 30-årene siden han var senator; sammen med Vargunteius forsøkte han å myrde Cicero i hans hjem 7. november 63 f.Kr. Han skal ha hatt et heftig temperament og ble lett voldelig (Bellum Catilinae 43,4). Ifølge Sallust beklaget han seg alltid over de øvriges, især Lentulus’, slapphet. Han ble stilt for retten og trolig landsforvist (Cicero. Pro Sulla 6). Det er mulig at han også var involvert i den såkalte første catilinariske sammensvergelse (jf. Sallust. Bellum Catilinae 52,33; Kraggerud 2005, A VII).
  • unge romerske Adelsmænd] Betegnelsen adelsmann innebar at man var av enten senatorstand eller ridderstand. Gabinius og Statilius var av ridderstand, mens Lentulus, Cethegus og Curius var av senatorstand (Sallust. Bellum Catilinae 17,3). Lentulus og Cethegus var de mest sentrale i Catilinas flokk. Det påpekes flere steder hos Sallust at Catilinas nærmeste tilhengere var en ungdommelig flokk. Catilina sier om sine menn: viget aetas; «dere er i deres beste år» (Sallust. Bellum Catilinae 20,10; til norsk ved E.K.) – i motsetning til den elde som preger de rike makthavere. Cato, som selv var blant senatets yngste, bruker uttrykket adulescentuli (en nedsettende bruk av diminutiven), ‘jyplinger’, ‘unge brushoder’ (Bellum Catilinae 52,26). Ynglinge-motivet finnes ikke i 1849-utkastet (NBO Ms.4° 936), men er til stede i både 1850- og 1875-versjonen av Catilina. Det er altså bare delvis historisk riktig, i og med at Lentulus ikke var noen ung mann.
  • Ambiorix] Navnet Ambiorix er kjent fra Cæsars Gallerkrig (Cæsar. Bellum Gallicum V 24–41; VI 2–9, 29–43; VIII 24–25). Ibsen hadde lagt opp hele dette verket til examen artium. Ambiorix var høvding for den belgiske eburoner-stammen (i Maas-området); i 54 f.Kr. tilintetgjorde han en av Cæsars legioner ( Bellum Gallicum V 26–37). Ix-navnene har et klart keltisk preg; gallernes største høvding i Gallerkrigen het Vercingetorix, jf. også Cingetorix, Dumnorix, Eporedorix, Lugotorix, Orgetorix.
  • Ollovico] Også navn på -vico er keltiske, jf. kommentar til , f.eks. Divico (Cæsar. Bellum Gallicum I 13; 14). Navnet Ollovico forekommer bare ett sted i antikk litteratur, også det i Bellum Gallicum (VII 31). Ollovico var konge over nitiobriger-stammen i det sydvestlige Gallia på grensen til Aquitania nær Garonne, og er far til den Teutomatus som Cæsar har å gjøre med (Bellum Gallicum VII 31). Om Ollovico heter det hos Cæsar at han var blitt kalt venn (amicus) av det romerske senat. Av de to lederne for gesandtskapet hos Ibsen er altså den ene, Ambiorix, en navnebror til en av romernes sterkeste motstandere i Gallia i 50-årene, den andre, Ollovico, minner om en av romernes klientkonger blant kelterne forut for erobringen av hele Gallia. Dette kan synes å gjenspeile seg i gesandtenes respektive roller i stykkets åpning: Den ene lederen (Ambiorix) er skeptisk ut fra erfaring, den annen (Ollovico) mer velvillig og håpefull.
  • Allebrogernes] Allobrogerne var en mektig og velstående gallisk stamme i Gallia Narbonensis ved foten av de Grajiske alper mellom Rhônes løp fra Genèvesjøen og elven Isère. I 121 f.Kr. ble stammen underlagt romersk suverenitet av Quintus Fabius Maximus, som derpå tok æresnavnet Allobrogicus (Cæsar. Bellum Gallicum I 45; Livius. Periochae 61). Området ble senere en del av hertugdømmet Burgund. På Catilinas tid hadde mange allobroger store gjeldsproblemer (Cicero. Pro Murena 42), og i 63 f.Kr. sendte de talsmenn til Roma for å be senatet om lettelser. En viss Umbrenus introduserte allobrogerne for Gabinius (Kraggerud 2005, A XVII 2). Ibsens form av navnet, allebroger for allobroger, finnes så vidt vites bare hos ham. En mulig forklaring er at formen skyldes påvirkning fra alemannerne (lat. Alemanni, fr. Allemand), de langt mer berømte romerfiendene.
  • Gesandter] Gesandt (av ty. Gesandte): utsending, sendebud fra en stat eller regjering til en annen (Molbech 1859)
  • En Olding] I selve dramateksten forekommer ingen «Olding». Benevnelsen henviser til «En gammel Soldat», som opptrer i første akt ( ).
  • Betjente ved Vestas Tempel] Betjent: Foruten betydningen «1. Opvarter, Tiener» har Molbech (1859) «2. Embedsmand, Bestillingsmand. En kongelig Betient. Hofbetient, Toldbetient, Portbetient». Ved romerske templer var det vanlig med en oppsynsmann (aedituus) som hadde sine tjenere, mens det ved Vesta-templet var vestalinnene som var ansvarlige for alle sider ved kulten.
  • Gladiatorer] gladiator: mann (slave) som var særlig utdannet i våpenbruk for å delta i offentlige kampleker (NRO)
  • Første og anden … i Etrurien] Manuskriptet fra 1849 (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000) har sparsomme scenografiske opplysninger, de kommer fyldigere inn i den trykte versjonen (1850). Sceneanvisningene sier imidlertid ikke noe om tidspunktet for handlingen, men de peker mot de historiske hendelsene som foregikk om kvelden den 8. november og natten til 9. november 63 f.Kr. (Eitrem 1940, 148). Kronologien i stykket kan i det store og hele virke vilkårlig. Satt på spissen kan den karakteriseres som «det villaste kaos» (E. Skard 1924, 72). Ibsen markerer frihet og distanse til det historiske forløp, som for øvrig heller ikke alltid er like opplagt ut fra de viktigste kildene. Det kan regnes som sannsynlig at allobrogerne ankom til Roma i annen halvdel av november 63 f.Kr., etter at Catilina selv hadde forlatt byen natten til den 9. november (jf. E. Skard 1924, 73), men selve ankomstdatoen er ikke kjent. Et møte mellom de hjemvendende allobroger og Catilina var planlagt av de gjenværende catilinariere før 10. desember i Faesulae (Kraggerud 2005, A XIX 1), men ble aldri til virkelighet. En impuls til tekstens møte mellom Catilina og allobrogerne kan sees i Sallusts beretning (Bellum Catilinae 40,2–3) om det første møte mellom allobrogerne og catilinarierne på Forum (Kraggerud 2005, A XVII 2; E. Skard 1924, 73). I den opprinnelige sceneskissen (NBO Ms.4° 936) møttes Catilina og utsendingene på Forum Romanum midt i byen.
  • Etrurien] Også i senrepublikken regnet man alt land nordenfor Tiberen (med Tiberens løp som østlig grense) som etruskerland, til kystbyen Luna og Apenninene i nord. Under Augustus dannet elven Arnus (Arno) nordgrensen for regionen Etruria.
FØRSTE AKT
  • Landeveien ved Rom] Manuskriptet (NBO Ms.4° 936) spesifiserer at scenen foregår på «den Appiske Vei». Via Appia var imidlertid hovedveien sørover fra Roma; allobrogerne måtte nødvendigvis ha kommet til Roma nordfra. Kunnskap om dette kan ha vært årsak til endringen.
  • Jeg maa, jeg maa, saa byder mig en Stemme] Basisverset i Catilina er det klassisk-romantiske tragedieverset fremfor alle, femfotsjamben: bi '10'11 x|X|r|R , jf. innledningen. Urimede femfotsjamber (blankvers) dominerer i Catilina; rim forekommer bare stedvis. Formen er stikisk, dvs. ustrofisk.
  • jeg føler Kraft og Mod til noget bedre] Dobbeltheten hos Catilina mellom edel higen mot noe høyere og et målløst, lystpreget liv har likhet med Sallusts betraktninger om menneskets valg mellom ånd og kropp i åpningen av Bellum Catilinae (jf. Kraggerud 2005, B III 2).
  • kuns] kun, bare; foreldet ordform, jf. innledningen
  • det er forbi! mit Liv har intet Maal!] Catilinas enetale minner om flere grublende enetaler i Shakespeares Hamlet, hvor helten svinger mellom handling og oppgitthet, ikke minst «To be or not to be» (I.v.). Jf. også Hamlet overfor sitt kall:
    The time is out of joint – O cursed spite,
    That ever I was born to set it right!
    (Shakespeare 1974, 1151)
    I oversettelse:
    Tiden er nu af Leed: – O Qval og Harm!
    at den skal sættes i ved denne Arm!
    (Shakespeare 1807–25, b. 1, 52)
  • Ha!] interjeksjon, brukt i eldre poetisk-høytidelig stil som følelsesutbrudd, særlig ved utbrudd av henførelse eller gru, sorg, forundring, forakt (NRO). Forekommer ofte i Catilina 1850. Forskjellig fra det muntlige ha há! med betoning av siste ledd, som uttrykk for en viss glede over at man har funnet ut eller blitt klar over noe (Molbech 1859). J.H. Wessels uttrykk ha-stemt om Johannes Ewalds ode-stil er senere gått inn i språket som betegnelse for høyttravende, svulstig litterær og særlig poetisk stil (jf. ODS ha-stemt).
  • hvert dristigt Haab har Skjæbnen røvet mig] Den historiske Catilina opplevde mange politiske tilbakeslag i sine forsøk på å nå statens høyeste embete fra 66 til 63 f.Kr. (jf. Kraggerud 2005, A V–XI).
  • det høie Roma … længst er sjunket] Sallust fremhever motsetningen mellom fortidens og hans nåtids Roma (Bellum Catilinae 5; jf. Kraggerud 2005, B III 2). Catilinas klage over Romas forfall har også en parallell hos Cassius i Shakespeares Julius Caesar (I.iii.):
    What trash is Rome?
    What rubbish and what offal? when it serves
    For the base matter to illuminate
    So vile a thing as Caesar!
    (Shakespeare 1974, 1110–1111)
    I oversettelse:
    O, hvilken Straavisk
    er Roma, vil det tiene til den Hensigt,
    slig usel Ting, som Cæsar Glands at skienke!
    (Shakespeare 1807–25, b. 1, 31)
    En annen parallell finnes i den sterke forargelsen hos den revolusjonære reformator Rienzi (eller Rienzo) i den engelske forfatter Bulwer Lyttons historiske roman Rienzi : the Last of the Tribunes (1835). Den foregår i det 14. århundres Roma, hvor Rienzi gjør opprør mot den lovløse adelen og fordriver den for en kort stund fra byen. Han blir til slutt overfalt og drept av sine fiender. Romanen fantes i Leseselskabets bibliotek i Grimstad i dansk oversettelse ved J.R. Reiersen (Cola di Rienzi : den sidste Tribun, 1836) (Larson 1999b).
  • Vaagn, Catilina! Vaagn, og vord en Mand] I Shakespeares Julius Caesar er det en lignende sekvens der Brutus får brev fra komplottmakerne (II.i.):
    Brutus, thou sleep’st; awake, and see thyself!
    Shall Rome, etc. Speak, strike, redress!
    Brutus, thou sleep’st; awake!
    (Shakespeare 1974, 1112)
    I oversettelse:
    Du sover, Brutus; vaagn, og see dig selv.
    Skal Roma – Tael, og slaae og frels!
    Du sover, Brutus; vaagn –
    (Shakespeare 1807–25, b. 1, 38)
  • Gjøglespil] blendverk, synsbedrag; egentlig ‘verk av en gjøgler, en tryllekunstner’ (ODS)
  • See hist vor Reises Maal, det stolte Romas Mure] overtallig verslinje (her jambisk aleksandriner). Innføringen av for lange og for korte vers innenfor femfotsjamben regnes som stilbrudd. Denne uregelmessigheten, som kan skyldes påvirkning fra madrigal-maneren (Fafner 1989–2000, b. 2:1, 192–94, 196–97), finnes så godt som aldri hos klassikere som Schiller eller Oehlenschläger. Ibsen er altså ikke like nøyeregnende som sine forgjengere. Overtallige og undertallige verslinjer forekommer i alt omkring 100 steder i Catilina 1850.
  • mod Himlen rager frem det høie Capitol] overtallig verslinje
  • Saa det er Roma da? Italiens Herskerinde] overtallig verslinje
  • og snart Germaniens, Galliens og maaskee] Cæsars erobring av Gallia ble på det nærmeste virkeliggjort innen ti år var gått etter Catilinas opprør. Germania ble derimot ikke erobret; bortsett fra Limes-området med provinsene Germania superior og Germania inferior ble størstedelen av Germania aldri romersk.
  • vorde] betegner en overgang til en ny tilstand; «begynde at være det, man ikke var» (Molbech 1859). Ifølge Molbech var vorde i 1830 forsvunnet fra talespråket og ble kun brukt i skrifter og «næsten kun i høiere Stiil».
  • thi] derfor (av norr. því), på Ibsens tid et poetisk ord. Det ble også brukt i eldre rettsspråk; thi kjennes for rett.
  • Krænkelserne] Klagen er lite spesifikk; Ambiorix håper på «Ret» og «Ro og Fred» for de undertrykte. Heller ikke i kildene blir det redegjort særlig detaljert for allobrogernes klagegrunnlag; det nevnes grådighet fra romernes side (avaritia, Sallust. Bellum Catilinae 40,2) og tyngende gjeld (Bellum Catilinae 40,1), som er de vanlige ankepunkter i forholdet mellom provinsene og Roma. Med klar parallell til allobrogernes situasjon betoner Lentulus den intern-romerske «Undertrykkelsen», «Uretfærd» og «Herskesyge».
  • Maaskee med Rette] I virkeligheten oppnådde ikke allobrogerne noe med sitt gesandtskap, annet enn takk og individuell belønning for håndfaste bevis for catilinariernes landsforræderi (Kraggerud 2005, A XX 3). Opprør fulgte året etter.
  • stedse] alltid, bestandig. Ordet hadde omkring 1850 et høytidelig preg (Molbech 1859).
  • Og see, Ollovico, see dette stolte Rige] overtallig verslinje
  • derhjemme vælges ud den Viseste, den Bedste] overtallig verslinje, jf. kommentar til . Sallust fremstiller den ideelle hersker som en som ikke bare i fredstid har en fremragende ånd (ingenium, animi virtus; Sallust. Bellum Catilinae 2,2–3), men som i krigstid forener den med kroppslig kraft (vis corporis) – slik det ifølge Ambiorix er hos allobrogerne. Scenen mellom utsendingene og Catilina minner om Umbrenus-scenen hos Sallust (jf. Bellum Catilinae 40,2; Kraggerud 2005, A XVII 2; E. Skard 1924, 73), en scene som der tydeligvis foregår etter sendemennenes henvendelse til senatet, her før. Mens Umbrenus gir dem håp, er Catilina hos Ibsen opptatt av å brennemerke Roma og senatet. Han må likevel sies å holde frem et visst håp for dem, om det enn virker vagt og uforpliktende; Catilina er «en Ven af hver en Undertrykt, hver Svag» ( ), og håper at på Romas himmel «snart en Sol skal gløde, / og for dens Straaler svinder Mulmet brat» ( ). De hemmelige forhandlingene mellom catilinarierne og allobrogerne utgjør ellers hos Ibsen bare et lite intermezzo mot slutten av annen akt.
  • den Klogeste i Raad, den Kjækkeste i Strid] overtallig verslinje
  • ved List, Bestikkelse man vorder Hersker her] overtallig verslinje, jf. kommentar til . Catilina berører her et av datidens mest brennende spørsmål; ambitus (stemmesankeri; bruk av bestikkelser ved comitie-valgene; den romerske folkeforsamling). Både i 66 og 63 f.Kr. ble det reist ambitus-prosesser mot de seirende kandidater. Den ene gangen ble konsulvalget omstøtt (jf. Kraggerud 2005, A V 2). Ambitus-lovgivningen ble samtidig søkt skjerpet.
  • den ædelbaarne Romers Skik] Strengt tatt kan ikke Ambiorix her kjenne til Catilinas patrisiske byrd (jf. Kraggerud 2005, A I 1); han får ikke vite Catilinas navn, hvilket kanskje gjenspeiler det innledende hemmelighetskremmeri mellom catilinarierne og allobrogerne i kildene. Hans status kan imidlertid signaliseres ved senatordrakten, som hadde purpurbord på den nedre randen av togaen og en bred purpurstripe på tunikaen, dvs. innerskjorten (tunica laticlavia); fottøyet var av rødt lær (calceus senatorius). Fra Catilina vendte tilbake fra sin guvernørstilling og til 8. november år 63 f.Kr., møtte han regelmessig i senatet.
  • Vend om, Forblindede! her raader Tyrannie] overtallig verslinje
  • Frisind] Molbech forklarer frisindet som «fri af Sind eller Tænkemaade, (modsat: slavisk, trællesindet)». Frisind er tilbakedannet til frisindet og yngre enn dette.
  • viid, Liv og Sikkerhed er af Senatets Haand] overtallig verslinje
  • hvo] nominativ form av spørrende (og relativt) substantivisk pronomen. I dativ og akkusativ hvem, i genitiv hvis. Bruken av nominativformen hvo var alderdommelig allerede omkring 1850, men ble fortsatt brukt i bibelsk språk, jf. 1. Mos 3,11: «hvo gav dig tilkiende, at du var nøgen?» (Molbech 1859, under hvo og hvem).
  • En Søilegang i Rom] Scenen er strengt tatt uhistorisk dersom vi sammenligner Ibsens fremstilling med kildenes, idet dramateksten ikke fremstiller opprøret som resultat av en allerede planlagt sammensvergelse, slik kildene gjør. Det er likevel naturlig å se Ibsens fremstilling på bakgrunn av Sallusts presentasjon av de sentrale catilinariere i deres konspiratoriske møte (Sallust. Bellum Catilinae 17,2–7; Kraggerud 2005, A XI 1). Scenen innfører Sulla-veteranen Manlius med den nytente opprørstrang som katalysator for misnøyen i retning av et opprør. Når han refser de unge adelsmenn som treller med et underdanig og feigt sinn, tennes opprørsgnisten uavhengig av Catilina. Teksten distanserer seg også noe fra de antikke kilders betoning av tilhengerne som en forfløyen og uselvstendig flokk. Én passus i den historiske Catilinas tale hos Sallust åpner for å se Catilina som en valgt leder; det er der han ber sine tilhengere bruke ham som leder eller som menig soldat (Sallust. Bellum Catilinae 20,17; jf. Kraggerud 2005, B IV 3). Catilina ble i kildene betraktet som den forføreriske og magnetiske anfører fra første stund (Sallust. Bellum Catilinae 14,1–3). At ekte og berettiget indignasjon hørte hjemme hos en så tvilsom flokk som Catilinas tilhengere, er ingen naturlig tanke for Sallust og Cicero. Hos Ibsen derimot fremstilles opprørstrangen som berettiget.
  • Øieblikket nyder jeg] Den hedonistiske livsstil blant noen av Catilinas menn speiler tendenser blant opprørerne slik de skildres i kildene. Replikken er i overensstemmelse med den typiske hedonisme (jf. 1. Kor 15,32), den forgrovede utgave av Horats’ epikureisk opplyste og ansvarlige carpe diem-filosofi. Den påfølgende verslinjen, «hver Glædens Frugt jeg plukker mig» (uth. her), kommer nær Horats’ carpe, ‘plukk’, dvs. ‘nyt’. Cethegus’ bohem-moral ble opprinnelig lagt i munnen på Statilius (Van Laan 1992a, 10).
  • Vel den] vel: her brukt som interjeksjon (med dativ), som uttrykk for tilfredshet eller at man ønsker seg eller andre til lykke med noe; det motsatte av «vee» (Molbech 1859, sp. 1498). Gunstig, heldig; med tanke på situasjon, tilstand e.l. (NRO).
  • ingen Fordring fyldestgjøres kan] fyldestgjøre: å gi fullt vederlag, betaling for noe (Molbech 1859). Her uttrykkes frykten for det å ikke kunne gjøre opp for seg, å bli gjeldsslave, noe som var et aktuelt tema i datidens Roma. Gjeldsproblemet spilte en stor rolle i den misnøye som Catilinas opprør bygget på (Kraggerud 2005, A X 2).
  • dog kan det nægtes ei, en saadan Leveviis] overtallig verslinje
  • Bacchanal] dannet til Bacchus, romersk gud for fruktbarhet, tilsvarer den greske gud Dionysos. Bacchanal: Bacchusfest, drikkelag, svir (L. Meyer 1844). Tilsvarende i NRO 2: «Bakkusdyrkelse. Bakkanaler foregikk i oldtidens Italia som hemmelige fester med tildels usedelige seremonier». Ved begynnelsen av 2. århundre f.Kr. utartet det slik at myndighetene grep inn og nedla forbud i år 186 f.Kr. (Salmonsen, under Bacchanalia).
  • Ja, ja, det ville vi, – afsted I muntre Venner] overtallig verslinje
  • Nei, venter lidt, hist kommer Manlius] venter: presens imperativ flertall av vente. Manlius’ inntreden avbryter oppfordringen til svirelag. Virkelighetens Manlius var Catilinas viktigste støttespiller i Etruria i egenskap av erfaren militær. Vi vet at han ledet den sullanske livvakt som Catilina omgav seg med før valget i 63 f.Kr. (A XI 1). Etter valget ble Manlius sendt tilbake til Faesulae (Kraggerud 2005, A XII 1).
  • Har Creditorer ogsaa plaget Dig] Til forståelsen av opprørsånden hører de høye renter og store ubehageligheter ved å ikke kunne nedbetale sin gjeld (centesima, dvs. 1 % i måneden, ble regnet som rimelig), men det var provinsboerne som mest fikk føle lånehaienes nådeløshet.
  • Heel andet] noe helt annet, aldeles ikke. Heel: ganske, aldeles. He(e)l og halv som adverbiale former i stedet for he(e)lt, halvt var på denne tiden ikke regnet som foreldet; Molbech (Heel 4, Halv 4) sidestiller dem.
  • et Stykke Agerland] Manlius tilføyer et nytt moment og en forsterket indignasjon til den almene misnøye med den tyngende gjeld. I de historiske kildene sies det at hans ulykke var at han hadde mistet sin gård på grunn av gjeld, noe som var forholdsvis alminnelig blant Sulla-veteranene i Etruria. Det er et moment Ibsen ikke gjør bruk av (jf. Eitrem 1940). Ibsen skjerper uretten ved å gjøre ham til offer for konfiskasjon; dermed er hans eiendomsrett de facto blitt omdefinert til en oppsigelig bruksrett, og han selv er nærmest å betrakte som en forpakter av statseiendom. En slik problemstilling kan lett hentes ut av historien om de store veteranutdelingene etter Philippi i 42 f.Kr. Da skjedde store konfiskasjoner til fordel for tusenvis av dimitterte veteraner. Mange av de fordrevne eiere kan da selv ha sittet på land fra en tidligere veterantildeling. Ibsens Manlius utlegger hva som har hendt ham som «Røverie» og et tegn på «egen Fordeel».
  • Elskerinde] Ordet hadde en videre betydning enn nå. Molbech 1859: «a) om et Fruentimmer, der finder Behag i, holder af noget (sielden.) b) om et Fruentimmer, som er elsket af en Mand». Begge disse betydninger (som altså ikke omfatter noen fysisk forening mellom de elskende) er hyppig brukt, f.eks. av Henrik Wergeland. I Jan van Huysums Blomsterstykke (1840) utbryter betrakteren av maleriets blomster:
    Mens jeg stirrer paa dem møde
    mig forvirret længst hendøde
    Elskerinders Ansigtstræk
    (H. Wergeland 1918–40, del 2, b. 5, 76)
    Slik ordet Elskerinde er brukt på dette sted i Catilina, kan det imidlertid også vise til et fysisk forhold mellom Cethegus og hans Tullia.
  • Tullia] Navnet indikerer at dette er en kvinne av Tullier-slekten, men rollefiguren har ikke noe historisk forbilde, i likhet med Furias søster av samme navn.
  • Overdaad] Foruten å henvise til Overdaadighed kunne ordet i eldre skrifter også bety ‘overmot, stolthet, hovmod’ (Molbech 1859).
  • og de Gjenlevende er spredt’ i Verden om] overtallig verslinje
  • men hvordan gribe fat, see det er Tingen just] overtallig verslinje
  • behøve vi en kraftig Leder] Catilina kalles til leder av de misnøyde som et opplagt felles valg. Forslaget kommer fra den som både hos Ibsen og i den historiske virkelighet er nummer to i hierarkiet, Lentulus.
  • Ja, Catilina, ja, han er den Eneste] overtallig verslinje
  • jeg var hans Faders Ven] De historiske kilder lar ane at Catilinas far var en yrkesmilitær, men utover hvem han var far til, vet vi praktisk talt ingenting om ham (jf. Kraggerud 2005, A I 2).
  • hans lille Søn i Striden fulgte ham] Det er ikke noe historisk grunnlag for dette; det ligner imidlertid på en annen tekst i Ibsens artiumspensum, Cornelius Nepos’ Hannibal (2,3–4), der det skildres hvordan Hannibal etter eget valg og ønske fulgte sin far i felten ni år gammel.
  • Dog, sjeldne Gaver … hans Mod urokkeligt] Disse ordene om Catilina gjenspeiler den tross alt positive attest Catilina får hos Sallust (Bellum Catilinae 5,3) som soldat (jf. E. Skard 1924, 83). Også Manlius’ forutgående karakteristikk av Catilina som «vild, ustyrlig» gjenspeiler det samme.
  • Consulatet har han længe søgt] Det er usikkert om Catilina søkte konsulatet tre eller fire ganger; valget i 63 f.Kr. (for konsulatet året 62) var imidlertid siste gang (Kraggerud 2005, A V–XI).
  • hans Fiender imod ham talet] undertallig verslinje, jf. kommentar til . I manuskriptet (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000, 48) innledes linjen med «idag» som gjør metret fullstendig. Det er i overensstemmelse med historien at det er Lentulus som kommer med disse opplysningene, i og med at han hadde adgang til senatsmøtene.
  • Raadet] Frem til og med 8. november år 63 f.Kr. tok Catilina regelmessig del i senatsmøtene. Alt i møtet 22. september forsøkte Cicero å mobilisere senatet til mottiltak, men uten hell (jf. Kraggerud 2005, A XII; Cicero. In Catilinam I 30; II 18). Som E. Skard (1924, 74) har vist, er Ibsens ordvalg influert av Sallusts skildring av senatsmøtet 8. november (Kraggerud 2005, A XV 3), jf. Bellum Catilinae 32,1: «Derpå styrtet han ut av senatssalen og hjem» (til norsk ved E.K.).
  • ledsag I mig; – Tiden er os gunstig] avvikende verslinje, med reduksjon: bi- ∪ - ∪ - - ∪ - ∪ - ∪. Manuskriptet (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000, 49) har «ledsager» og dermed en metrisk korrekt verslinje.
  • Vestas Tempel] Historisk har scenen sammenheng med vestalinneprosessen i år 73 f.Kr., jf. kommentar til . Den første Vesta-helligdom (aedes Vestae) var et lite rundtempel og stammet fra kongetiden; podiets nederste lag målte 15 m i diameter, templets indre diameter var ca. 10–11 m; det lå ved overgangen fra Palatinhøyden til Forum Romanum. Både i 1849 og i 1875 hadde man uklare forestillinger om lokaliteten og de bygg som tjente Vesta-kulten. Først ved utgravningene i 1880-årene og senere i 1899–1900 ble templets podium og forskjellige deler av tempelarkitekturen frilagt og et utsnitt av fasaden rekonstruert til slik templet var i sin siste skikkelse fra tidlig 200-tall e.Kr. Om det indre av Vesta-templet vet vi bare at det ikke fantes noen statue av gudinnen der (gudinnen var i den hellige ild), og at det videre fantes et indre kammer (penus) som inneholdt høyhellige gjenstander, deriblant Palladiet (Minervastatuen) fra Troja og det såkalte fascinum.
  • Letsind] omskiftelig, ustadig sinn; lettsindig. Ordet blir i ODS stilt i kontrast til let Sind med adjektivavledningen letsindet (i motsetning til letsindig). I teksten her synes betydningen å ligge nærmere let Sind enn Letsindighed.
  • Forandring er min Lyst] et latinsk munnhell, variatio delectat (eller delectat varietas). Det finnes flere ganger hos Cicero (f.eks. i Ad familiares V 12,4).
  • da under sidste Fest igjennem Romas Gader] overtallig verslinje
  • i Procession Præstinderne jeg saae] Vestalinnene hadde seremonielle renselsesoppgaver; det var ved slike anledninger de især ble eksponert for andre mennesker. De kom utenfor det hellige område også når de hentet det daglige friske kildevann i sine eiendommelige spisse krukker fra Egerias kilde ved Porta Capena. Dette gjaldt i hvert fall for den eldste tid. En vestalinne ble alltid fulgt av en livvakt (lictor) når hun var utenfor Vesta-området, og det ble da regnet som en alvorlig forbrytelse å fornærme en vestalinne eller komme henne for nær. Vestas egen fest, Vestalia, var 9. juni.
  • tilfældigviis paa een … et Øiekast] Det er en tilsvarende passasje i Paludan-Müllers dikt «Vestalinden»:
    Da løfted hurtig hun sit Øie op,
    […]
    Som tvende Lys til eet sig sammen føie
    Saa mødtes her paa eengang begges Øie
    (Paludan-Müller 1836–38, b. 2, 220–21)
  • I Templet her jeg har mig listet ind] Denne scenen har en parallell i en historisk hendelse skildret av Plutark. Cæsars hustru Pompeia feiret den hemmelige offerfest for Bona Dea som bare kvinner hadde adgang til, i sitt hjem, da Clodius snek seg inn, etter sigende for å treffe Pompeia i Cæsars fravær. Han ble oppdaget og stevnet for retten; Cæsar vitnet og forsvarte sin hustru, men han skilte seg siden fra henne (Plutark. Cicero 28; Cicero. Ad Atticum I 12,3).
  • hvilken dyb Forskjel … min Aurelia] Forholdet mellom Furia og Aurelia har en parallell i forholdet mellom Thusnelda og Helga i Oehlenschlägers Stærkodder (1812). De to dramaene har likhetstrekk også i forhold til den skjebnesvangre innflytelse hovedpersonenes fortidige skyld og udåder får over handlingen på nåtidsplanet. Jf. også Coriolanus’ heltedyrkende mor Volumnia og hans fredselskende hustru Virgilia i Shakespeares Coriolanus.
  • og min Aurelia \ Og begge elsker Du] overtallig verslinje
  • Aurelia er øm] Det finnes ikke noe grunnlag for dette hos den historiske Aurelia, i det lille som kildene nevner om henne. Hun skildres med positive trekk hos Sallust (E. Skard 1924, 85). Ibsens Aurelia har likhetstrekk med Portia, Brutus’ hustru i Shakespeares Julius Caesar (Gundersen 1999, 50–53).
  • til den Kval, hvortil jeg er fordømt] Verslinjen mangler opptakt, og bryter dermed med femfotsjambens stil.
  • Forvovne] forvoven: en som våger å sette seg i fare, uten overlegg og uten å overveie konsekvensene; «til overmål dristig; som vover sig i en Fare» (Molbech 1859)
  • og dette Tempel … roligen jeg lever] Også Furias hele replikk, fylt av håp og lengsel om et annet liv («den klang som Toner fra min egen Barm», ), minner om åpningen av Sallusts Bellum Catilinae : «Alle mennesker som går inn for å utmerke seg fremfor andre levende vesener, bør anstrenge seg av alle krefter for ikke å la livet gå hen i det stille […]» (Sallust. Bellum Catilinae 1,1; til norsk ved E.K.; jf. Kraggerud 2005, B IV 1).
  • Dog, jeg gjemmer taus min dybe Smerte] manglende opptakt
  • Sværmerinde] kvinnelig svermer, svermerske (ODS). Molbech (1859) har bare Sværmerske: «indtaget Fruentimmer».
  • et bedre Fødeland vi ville finde] Slik eskapisme spiller en synlig rolle i borgerkrigsårhundrets Roma, særlig hos Quintus Sertorius (123–72); jf. hans drøm om de saliges øyer i Atlanterhavet (Plutark. Sertorius 8). Horats tar tanken opp i sin 16. epode hvor det likeledes gjelder å legge et skyldbelastet og moralsk fordervet Roma bak seg. (Det er uvisst om Ibsen har lest nettopp dette diktet av Horats.) Etter Cæsars død kommer snart spørsmålet om moralsk fornyelse (nygrunnleggelse) på det politiske program. Også Ibsens Furia taler om en ny bosetning: «en talrig Venneflok Dig sikkert følger» ( ).
  • Funke] gnist, ildgnist (Molbech 1859)
  • Jordens Kreds] Kreds er her et område som avgrenses av en krets i betydningen sirkelformet linje, figur eller bevegelse. Uttrykket finnes tidligst i Bibelen (1. Krøn 16,30) og siden hos en rekke forfattere, også Jorderiges Kreds, Verdens Kreds (ODS Kreds 3), samt kringla heimsins i begynnelsen av Snorre Sturlassons kongesagaer. Det reflekterer lat. orbis terrarum eller orbis terrae, som forekommer ofte hos Cicero.
  • over Bjerge hist bag Havets Flade] manglende opptakt
  • langt fra Roma standser først vor Flugt] manglende opptakt
  • dengang en Helteflok … af usle Trælle] jf. Cassius’ utbrudd i Shakespeares Julius Caesar (I.ii.):
    Age, thou art sham’d!
    Rome, thou hast lost the breed of noble bloods!
    (Shakespeare 1974, 1108)
    I oversettelse:
    Skam dig, vor Old!
    Rom; du har tabt din ædle Helteyngel.
    (Shakespeare 1807–25, b. 1, 17)
  • med Glæde jeg som Curtius … i Svælget ned] Catilina sier seg rede til å styrte seg i jordens dyp med henvisning til en halvt legendarisk helt fra den tidlige republikktid, Marcus Curtius. En av mytene som eksisterte omkring den såkalte Lacus Curtius (Curtius-sisternen) på Forum Romanum, var denne: Da det i 362 åpnet seg en bunnløs revne i jorden, forkynte et orakel at sprekken bare ville lukke seg igjen dersom det beste Roma eide, ble ofret. Curtius tolket dette som en henvisning til krigerens mot og styrtet seg på sin hest i avgrunnen i form av en devotio (dvs. en selvinnvielse til underverdenens guder; jf. Livius. Ab urbe condita VII 6,1–7).
  • Saa sværg … ved alle høie Guder] Shakespeares Hamlet sverger også øyeblikkelig hevn før han får vite hvem fienden er, jf. innledningen.
  • ved min Moders Minde, ved min Faders Navn] overtallig verslinje med manglende opptakt
  • marmorhvid … din Kind] E. Skard (1924, 90) viser til samme metafor hos Paludan-Müller i diktet «Vestalinden» (Paludan-Müller 1836–38, b. 2, 207): «hendes marmorhvide Kind»; bak ligger antagelig det latinske adjektivet marmoreus; det brukes om hud i den berømte Orfevs-Evrydike-fortelling i Vergils Georgica (IV 523); latinske ordbøker gir gjerne ‘marmorhvit’ som oversettelse.
  • Udøser, høie Guder] Den guddommelige straffereaksjon på en brutt ed kommer her fra gudene i fellesskap. I den antikke verden er det normalt bare den allmektige Jupiter (Zevs) som vokter over edene og fullbyrder straffen når de brytes.
  • en Dæmon lig] Dæmon (med trykk på første stavelse) reflekterer gr. daimon, lat. daemon, begge med den samme betoning.
  • Jeg skal udføre den, dog sig mig, Furia] overtallig verslinje
  • en elsket Søster … søgte hun sin Grav] Denne hendelsen er ikke skildret i de historiske kildene om Catilina. Motivet med den en gang skyldfrie ungpike ved elvebredden minner om Ibsens dikt «Erindringskilden» fra 1849, jf. Eitrem 1940, 150, note 115.
  • Vover] Vove: bølge, «Kun hos Digtere og i høiere Stiil» (Molbech 1859)
  • Du sikkert kjender ham, vid, det er Catilina] overtallig verslinje
  • Nemesis] gudinne for gjengjeldelse; hun regnes som en generell hevngudinne i gresk klassisk tid.
  • vee Dig] Interjeksjonen ve, brukt «for å varsle ulykke, ulykkelig, straffende skjebne (for en, noget)» (NRO ve), går tilbake på substantivet en ve, som har de tre hovedbetydningene ‘smerte, pine’; ‘angst’; ‘sorg og uhell’ (Molbech 1859, under Vee). Uten preposisjon (Ve dig) representerer pronomenet en eldre dativform, med preposisjon (Ve over dig) en eldre akkusativform (jf. ty. Weh mir eller Weh über mich). Det forekommer ofte i Catilina 1850. Dativformen er velkjent fra en rekke bibelsteder, jf. Matt 11,21: «Vee dig, Chorazin! vee dig, Bethsaida!» og Matt 23,13–15, der tre vers innledes med tiltaleformen «Vee Eder, I Skriftkloge og Pharisæer».
  • fælt] fæl: «udtrykker den Grad og Art af Styghed eller Hæslighed, som forfærder, som vækker Modbydelighed» (Molbech 1859). Ordet hadde den gang en sterkere betydning enn i dag.
  • en sælsom Følelse, en vild, en blodrød Flamme] overtallig verslinje
  • i samme Stund, men Hadet \ Himmelske Gudinde] overtallig verslinje
  • Ha! til Døden bort de føre hende] Verset mangler opptakt. Om ilden gikk ut av vanvare fra en vestalinnes side, var ikke dette årsak til dødsstraff slik som ved brudd på kyskheten; det normale synes å ha vært at den uheldige ble pisket (jf. f.eks. Livius. Ab urbe condita XXVII 11,6). Det finnes flere mulige forklaringer på at det her er dødsstraff for å ha latt ilden slukne. Ibsen kan ha overført straffen for den alvorligste pliktforsømmelse på kyskhetsbrudd enten a) fordi han ikke hadde tingene klart for seg, b) fordi bare den strengeste straff var dramaturgisk brukbar, c) fordi han vil antyde at et erotisk forhold ble avslørt i kjølvannet av prosessen; dermed var døden en adekvat straff, d) fordi Ibsen er influert av Fabia-prosessen som Catilina var innblandet i (men Ibsen lar det være fellende utgang, jf. Kraggerud 2005, A IV 2), eller e) fordi Ibsen er influert av Paludan-Müllers dikt «Vestalinden» (jf. Skards sammenligning 1924, 86–88). En kombinasjon av disse momentene kan også tenkes.
  • Et Værelse i Catilinas Huus] Scenen med Aurelia har trolig sitt utgangspunkt i Sallusts korte opplysning (Bellum Catilinae 32,1) om at Catilina gikk hjem etter senatsmøtet den 8. november 63 f.Kr. og der tenkte grundig over situasjonen (jf. Van Laan 1992a, 45).
  • Hævngudindes] Furiene (gr: Erinyene) er i den litterære tradisjon også lokalisert i underverdenen som straffende torturister (med navnene Tisifone, Allekto og Megaira), jf. kommentar til .
  • Tør din Aurelia … at forsvinde] jf. Brutus’ hustru Portia i Shakespeares Julius Caesar (II.i.), som påberoper seg sin hustrurett til å få vite hva som plager mannen:
    No, my Brutus,
    You have some sick offense within your mind,
    Which, by the right and virtue of my place,
    I ought to know of;
    (Shakespeare 1974, 1114)
    I oversettelse:
    Min Brutus, nei; I har i Eders Sind
    en Sygdom, som jeg kiende bør, i Kraft
    og Ret udaf min Huustroe-Værdighed:
    (Shakespeare 1807–25, b. 1, 49)
    Jf. også Dogens hustru Angiolina i Byrons Marino Faliero (II.i.):
    As I have ever shared your kindness
    In all things else, let me not be shut out
    From your distress:
    […] but feeling now
    Your grief is private, it belongs to me
    To lighten or divide it.
    (Byron [1821], 46)
    I oversettelse:
    som jeg har altid deelt din Ømhed
    I alle andre Ting, ei udelukt
    Jeg være fra din Modgang;
    […] men nu, jeg føler,
    Din Sorg angaaer dig selv, det mig tilkommer,
    At lette eller dele den.
    (Byron 1822, 56)
  • O, min Aurelia! hvor Du er god og øm] overtallig verslinje
  • Sjælekræfter] Sjælekraft: Mens ordet i entall brukes om «sjælelig styrke (kraft); sjælsstyrke; aandskraft», er det i flertall som her brukt om «sjælelig evne, sjælsevne» (ODS). Ordet kan være en oversettelse av det sentrale begrep animi virtus hos Sallust (jf. Kraggerud 2005, C IV).
  • min Smertes bittre Skaal til Bunden tømme] Formuleringen har en parallell i pasjonshistorien, jf. bl.a. Matt 20,22 og Joh 18,11.
  • det stille Liv … Tummel savner] Aurelias replikk målbærer det stille liv som en livsverdi annerledes enn Sallust, hvor en lignende tanke («vitam silentio transire») har en negativ valør som motpol til åndens utfoldelse (Sallust. Bellum Catilinae 1,1; jf. også 4,1: «desidia bonum otium conterere»: ikke å forskusle det gode privatliv i sløvhet og latskap).
  • Tummel] vill, voldsom bevegelse (NRO)
  • for Stemmer at forskaffe mig … forødt] Catilina berører her et av datidens mest brennende spørsmål; ambitus (stemmesankeri; bruk av bestikkelser ved comitie-valgene; den romerske folkeforsamling), jf. kommentar til .
  • nys i Senatet … mig bittert krænket] Dette er en henvisning til senatsmøtet den 8. november 63 f.Kr. hvor Cicero holdt sin første tale mot Catilina (jf. Kraggerud 2005, A XV 3).
  • Marcus Cicero mig bittert krænket] manglende opptakt
  • rædselfuld] «1. som medfører, forvolder Rædsel; rædsom; […] 2. som vækker, maa vække Rædsel, som man maa forfærdes over» (Molbech 1859). Betydningen var altså sterkere enn i nyere norsk, der redselsfull, særlig som synonym til skrekkelig, forferdelig, blir brukt om mindre dyptgående følelser. Ibsen varierer mellom formene rædselfuld og rædselsfuld i dramaet; jf. innledningen.
  • Tøilesløshed] en høy grad av ustyrlig selvrådighet (Molbech 1859 Tøileløshed)
  • hvad skjændigt man har løiet] Ifølge kildene klaget Catilina stadig over løgnaktige rykter (Kraggerud 2005, A XV 3; XVI 1).
  • Ukrud] ugress
  • en venlig Kyst tilsmiler ham] Dette synes å ha sammenheng med den historiske Catilinas plan (eller rettere ryktet om hans plan) om å flykte til Massilia (jf. Kraggerud 2005, A XVI 1). I Aurelias tale for det alternative liv finnes motiver (den smilende natur, bølgeskvulp, det fredfylte, kjølig aftenvind) som minner om det klassiske «smilende landskap» (locus amoenus, jf. Curtius 1953, 195–97), den bukoliske verden og/eller Elysium.
  • omvifter] omvifte: poetisk ord for omlufte. Om mild vind e.l. som omstrømmer en (Molbech 1859).
  • hvor skulle vi vel flygte hen] jf. Rosalind i Shakespeares As You Like It (I.iii.): «Why, whither shall we go?» (Shakespeare 1974, 375). I oversettelse: «Hvorhen?» (Shakespeare 1807–25, b. 9, 250). Catilinas og Aurelias planlagte flukt fra Roma til et fredelig landliv har likhetstrekk med flukten til Arden-skogen i Shakespeares komedie.
  • selv i denne Nat … afsted] Her berøres det som kan kalles virkelighetens kairos; det avgjørende tidspunkt. Etter å ha blitt ydmyket av Cicero i senatsmøtet 8. november 63 f.Kr., forlot Catilina Roma samme natt, men uten Aurelia (jf. Kraggerud 2005, A XV 3; XVI 1 og 2).
  • hvor findes Stedet … til Roe mit Hoved] jf. Matt 8,20 og Luk 9,58, der Jesus taler om at rever har huler og himmelens fugler har reder, men menneskesønnen mangler noe å hvile sitt hode mot
  • vort lille Landsted] De historiske kildene nevner ikke noe landsted.
  • Hvor var vel Græsset mere grønt] jf. Wergelands «Smaaguttenes Nationalsang»:
    Meer grønt er Græsset intetsteds,
    meer fuldt af Blomster vævet
    (H. Wergeland 1918–40, del 1, b. 2, 406)
  • vinkende] vinke: her: «(især om ting eller forhold): fremstille sig tillokkende, fristende, attraaværdig, ligesom kaldende, indbydende for blikket eller tanken; ogsaa i al alm.: være forestaaende, vente» (ODS)
  • Laurbærkrandsen] Romerne hyllet krigsherren med laurbærkrans ved inntoget i Roma etter militære triumfer på slagmarken. Bildet kan henspille på seiersgudinnen Victoria som opphøyer seierherren på lignende måte i sitt triumftog.
  • Tinde] Tinde og Tinding kunne brukes både om fjelltopp og om tinning, men vanligst var den nåværende fordeling. Her er betydningen likevel ‘tinning’.
  • skrækker] skrække: skape skrekk, forferde (Molbech 1859)
  • her er din Villa] Kildene antyder at Catilina hadde pengesorger og var økonomisk avhengig av Aurelia (jf. Kraggerud 2005, A XVI 2).
  • Ja, end i denne Dag … for at bestikke] Her skjerpes ambitus-motivet, jf. kommentar til . Uttrykket «end i denne Dag» gir ikke mening på bakgrunn av kildene, der bruddet med det bestående samfunn er skjedd lenge før den 8. november 63 f.Kr.
  • En gammel Soldat] tilsvarer «en Olding» i rollelisten. Også manuskriptet angir den handlende som «En Olding» (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000, 66). Dette belyser en annen side ved veteranproblemet (jf. kommentar til Manlius, ), nemlig samfunnets ufølsomhet overfor gamle tro tjenere. At sønnen sitter i gjeldsfengsel, understreker nok en gang det rådende problem; de nærmere omstendigheter omkring sønnens gjeld er likegyldige (om han har vært en ødeland eller uforskyldt er kommet i sin situasjon). Et poeng i scenen er Catilinas generøsitet som bøter på samfunnets utakknemlighet; det bidrar til en bevisstgjøring om hans egen tidligere sanne, men voldelige rettferdighetssans og revolusjonære ånd i forhold til hva han oppfatter som sin aktuelle sinnstilstand («mit Sind er barnligmildt»), altså tidligere hevnmoral satt opp mot nåværende medlidenhetsmoral.
  • Tilgiv \ Sig frem! hvad vil Du her] undertallig verslinje
  • vil den høre. – Jeg er en fattig Mand] manglende opptakt og avvikende trisyllabel i ellers jambisk versemål: bi+ - ∪ - ∪ ∪ - ∪ - ∪ -. Manuskriptet (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000, 66) har «høre den» som stemmer overens med metret.
  • See, Aurelia! saadan behandler man] overtallig verslinje med manglende opptakt
  • billig] her: passende; rett og rimelig. «At giøre, hvad ret og billigt er» (Molbech 1859).
  • En underjordisk Hvælving] Kildene tyder på at levende begravelse var en form for henrettelse som forekom ytterst sjelden (Dionysios fra Halikarnass. Antiquitates Romanae II 67,4; Plutark. Numa 10; Moralia 286). Den siste levende begravelse av en vestalinne på Campus sceleratus (forbrytersletten) som vi kjenner til, er omtalt under Domitian som en cause célèbre. Ifølge kildene skal en vestalinne som hadde gjort seg skyldig i kyskhetsbrudd, også ha blitt styrtet fra den tarpeiske klippe (Quintilian. Institutio oratoria VII 8,3; Seneca d.e. Controversiae I 3,1).
  • Det drønner huult] Skard (1924, 89) peker på likhet med Paludan-Müllers dikt «Vestalinden»: «Hør som en dæmpet Torden nu et Bulder!» (Paludan-Müller 1836–38, b. 2, 212).
  • Sympathi] (L. Meyer 1844: Sympathie; Hansen 1851: Sympathi). Ordet ble brukt i fysikk («to Legemers forborgne Overeensstemmelse og Vexelvirkning»), legekunst («Smerte i een Legemsdeel, der grunder sig i Smerte i en anden»), malerkunst («flere med hinanden blandede Farvers Forenelighed og deres behagelige Virkning»), og den aktuelle betydningen: «Medlidelse, Medfølelse; […] paa dunkle Begreber beroende Tilbøielighed af tvende Gemytter til hinanden» (L. Meyer 1844).
  • Styx] I gresk mytologi er Styx en underjordisk elv som danner grense mellom livets og dødens rike (Hades). De døde blir ført over elven i fergemannen Charons båt. Scenen minner om den døende Alkestis’ visualisering av dødsriket og spesielt fergemannen Charon (Evripides. Alkestis 252–54).
  • Charon] Charon i gresk mytologi er fergemannen som fører de døde over elvene Kokytos, «jammerens elv», en bielv til Styx; Acheron, «sorgens elv», og Styx, «grensen mellom liv og død», og setter dem av ved porten til Hades, dødsriket.
  • Fjed] fottrinn, trinn, fotspor (Molbech 1859 Fied)
  • Jeg lyse vil med blaalig Svovelfakkel] De greske hevngudinner, Erinyene, er av og til fakkelbærende slik de skildres og fremstilles i billedkunsten, jf. Allecto-skikkelsen i Vergils Aeneis (VII 456–58).
  • imellem Tusinder jeg kjender Catilina] overtallig verslinje
  • Proserpinas Hal] Proserpina: gr. Persefone, datter av Ceres og dronning i dødsriket. Proserpinas navn skanderes her med trykk på (første og) tredje stavelse. Etter penultimaloven skal trykket ligge på tredje siste stavelse når nest siste er kort, altså: Prosérpina. Carl Müller kritiserte Ibsens skandering i sin anmeldelse av Catilina (Müller 1850; jf. innledningen).
  • hvor Catilina er, maa Furia jo være] overtallig verslinje
  • følg mig] Formuleringen «følg mig» forekommer ofte i Catilina. Den har bibelske konnotasjoner, jf. Jesu kallelse av disiplene, Matt 4,19; 8,22; 9,9.
ANNEN AKT
  • Et værelse i Catilinas Huus] Husmøter markerer ifølge kildene viktige faser i sammensvergelsen i annen halvdel av år 63 f.Kr. Det historiske komplottmøtet fant ikke sted i Catilinas eget hus (jf. Kraggerud 2005, A XI 1; XV 1). Ibsen betoner at Catilina kalles til leder, noe som gir scenen likhetstrekk med det konspirative møtet i Brutus’ hus i begynnelsen av annen akt av Shakespeares Julius Caesar (jf. Gundersen 1999, 58). Ibsens Lentulus og Cethegus kan på sin side i egenskap av pådrivere minne om Cassius og de øvrige sammensvorne hos Shakespeare.
  • Nei – jeg siger Eder, I fatte ikke] manglende opptakt og avvikende trisyllabel i ellers jambisk versemål: bi+ - ∪ - ∪ - ∪ ∪ - ∪ - ∪
  • I forstaae mig ei, – ha, skulde jeg] manglende opptakt
  • Borgerkrig] Et så belastet begrep har ifølge kildene ikke vært ytret av Catilina når han har talt om sine planer og drømmer. Begrepet (bellum civile) forekommer i en spesiell sammenheng hos Sallust (Bellum Catilinae 47,2): Ifølge forhøret av allobrogerne hadde Lentulus fortalt om de etruskiske offertydere (haruspices) som bl.a. hadde forkynt at det 20. år etter brannen på Capitol (83 f.Kr.) skulle bli blodig på grunn av borgerkrig.
  • Borgerblod] Begrepet kan være en oversettelse av Sallusts sanguis civilis (Bellum Catilinae 14,3).
  • Her gaae adskillige forunderlige Rygter] overtallig verslinje, jf. kommentar til . Cethegus’ henvisning til ryktet som går om Catilina, synes å implisere to ting: at Ibsens Catilina er innblandet i et brudd på kyskhetsløftet (i likhet med den historiske Catilina i år 73 f.Kr., jf. kommentar til ), og at han da risikerte å bli dømt, noe som burde kunne få ham til å endre sin holdning.
  • Ja vist! en Vestalinde! – og som Rygtet siger] overtallig verslinje
  • Ha! hvad siger det? \ At Du er ei saa ganske] overtallig verslinje med manglende opptakt
  • Det siger man! \ Ja, saa lyder Rygtet] avvikende verslinje, med reduksjon: bi- ∪ - ∪ - - ∪ - ∪ - ∪. Manuskriptet (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000, 71) har «Ja ja, saa lyder Rygtet» og dermed en metrisk fullstendig verslinje.
  • Ih, nu! for os, for dine Venner] undertallig verslinje. Manuskriptet (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000, 71) har «dine gode» og dermed en metrisk fullstendig verslinje.
  • sig, vil Du, Catilina, svar! \ Nei, siger jeg] overtallig verslinje
  • og hvorfor ville I vel sammensværge Eder] overtallig verslinje, jf. kommentar til . Begrepet sammensvergelse berøres her for første gang i dramaet, jf. kommentar til . Det er dermed mindre sentralt hos Ibsen enn i kildenes omtale av Catilina-affæren; Sallust bruker det en rekke ganger (coniuratio: Bellum Catilinae 30,6; 36,5; 39,5; 40,6; 46,2; 48,1; 23; 43; 47; 48; coniuro: 18,1; 52,17; 52,24).
  • Frihedssind] Begrepet libertas, den frihet som følger av økonomisk uavhengighet og gjeldsfrihet, er et slagord i Catilinas tale hos Sallust (Bellum Catilinae 58,8 og 11).
  • Det kan jeg just ei sige] Lentulus avviser her Catilinas edle motivasjon. Dermed betones motsetningen i mål mellom Catilina og hans tilhengere, noe som også skildres hos Sallust (jf. Kraggerud 2005, B).
  • Ha! jeg vidste det, kuns usle Hensyn] manglende opptakt
  • ifra slige Midler dømme. Frihed og] overtallig verslinje med manglende opptakt, jf. kommentar til . Manuskriptet (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000, 73) har «fra slige Midler» og dermed en metrisk korrekt verslinje.
  • Frihed … Maalet for min Stræben] jf. kommentar til Frihedssind ,
  • Kom, lad os skynde os – berette vore Venner] overtallig verslinje
  • Bibulus] Som Furia-navnet tilhører også navnet Bibulus det romerske navneforråd, men det er samtidig talende: 1) Det er familienavn i Calpurnius-ætten og Publicius-ætten. 2) Det assosieres lett med (og henger også språklig sammen med) verbet bibere, drikke; adjektivet bibulus brukes om en som gjerne drikker. Den mest kjente var en samtidig av Catilina, Marcus Calpurnius Bibulus; han var Cæsars kollega som edil og som praetor i 62 f.Kr.
  • men nu, nu skeer det ikke meer] undertallig verslinje
  • I denne Nat … Afskeed jeg med Roma tager] Dette reflekterer den historiske Catilinas avreise fra Roma natten mellom 8. og 9. november 63 f.Kr. (jf. Kraggerud 2005, A XVI 1).
  • i Galliens Dale fæste vi vor Bo] Catilinas plan om å reise blir her konkretisert. Historiens Catilina hadde planer om å flykte til Massilia (Kraggerud 2005, A XVI 1; B I 2). Jf. kommentar til .
  • Colonist] lat. colonus, «Medlem af en Colonie, en Nybygger» (Molbech 1859). Begrepet er her tilnærmelsesvis nøytralt: Catilina tenker å livnære seg som selveiende nybyggerbonde. På denne måten ble for øvrig Gallia Narbonensis, dagens Provence, tidlig romanisert.
  • Atter, Catilina, dine vilde] manglende opptakt
  • Kamerater \ Det er sidste Gang] manglende opptakt
  • vel mig] vel: her brukt som interjeksjon (med dativ), som uttrykk for tilfredshet eller at man ønsker seg eller andre til lykke med noe; det motsatte av «vee» (Molbech 1859, sp. 1498). Gunstig, heldig; med tanke på situasjon, tilstand e.l. (NRO).
  • glemme mine Drømme, mine Planer] manglende opptakt
  • Den lille Sum … til Reisen er det nok] jf. de oppsparte pengene som Orlandos tjener Adam skaffer til reisen i Shakespeares As You Like It (II.iii.) (Shakespeare 1974, 377)
  • mit Sværd jeg med en Spade bytter] Redskapen symboliserer livsform; jf. Jes 2,4, hvor det tales om å smi om sverd til plogskjær, en tanke som i negativ og omvendt form finnes hos Vergil: dvs. som «smi om sigden til sverd» (Vergil. Georgica I 508; Aeneis VII 635).
  • Du graver Jorden – jeg vil beplante den] avvikende trisyllabel i ellers jambisk versemål: bi+ ∪ - ∪ - ∪ ∪ - ∪ - ∪ -
  • Kjærminder] Blomsternavnet kærminde (bot. Myosotis palustris) ble innført i Danmark 1793 til erstatning for oversettelseslånet forglemmigei (fra ty.), og slo straks igjennom i poesien. Oehlenschläger benytter det allerede i Aladdin (1803) og senere i Hakon Jarl (1807) (Brøndegaard 1987, b. 4, 82). Forglemmegei var «særlig brukt som symbol på det uskyldsrene, på (barndommens) uskyldighet ell. lign.» (NRO). Det ble brukt av Wergeland, Welhaven, Andreas Munch, og også av Ibsen (i formen Glemmigei) i diktet «Aftenvandring i Skoven» (ES 1, 24). I blomsterspråket som ble utviklet mot slutten av 1700-tallet er blått et symbol for troskap, og blomsten Myosotis står for håpet om ikke å bli glemt. «Man har opfattet blomsten som symbol på troskab, og den anvendes vel endnu [1885] som troskabens pant og som lønligt bud mellem elskende hjerter» (Brøndegaard 1987, b. 4, 81). Jf. Adam Oehlenschlägers tragedie Axel og Valborg, akt 5, der Axel i dødsøyeblikket erindrer sin elskede:
    Og Du, min Siæls Udvalgte! Hisset binder
    Guds Engle Krandsen af de blaae Kiærminder,
    Der træffes ei af Lidenskabens Sværd.
    Der skal forklaret Dig din Axel møde,
    Din Skiønhed og dit Hierte mere værd;
    Hvor hellig Kiærlighed er ingen Brøde.
    (Oehlenschläger 1849, b. 6, 101)
    Wergeland kan også ha vært en påvirkningsfaktor (Fægri 1988), jf. «[Jeg] Kjerminder lægger / paa Bitterminder» (H. Wergeland 1918–40, del 2, b. 5, 161, Farsen Lyv ikke!), blomsterpartiet som i sin tur synes å være inspirert av Shakespeares Hamlet (Ophelia).
  • Dog, gaa Aurelia! gaa, hvil Dig lidt derinde] overtallig verslinje
  • Hun er min gode Aand, – det vilde smerte hende] overtallig verslinje
  • de Drømme / om Storhed, om et daadrigt Liv] Den siste verslinjen er undertallig, jf. kommentar til . I manuskriptet (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000, 77) står «et stolt et daadrigt Liv», som gjør metret fullstendig. Den kontrast mellom de to slags liv som skildres i denne sekvensen, er en variant av den sallustiske lengsel mot dåd satt opp mot et liv i taushet, uten ry og ære (Kraggerud 2005, B IV).
  • var deres Tumleplads og Ingen kjendte dem] overtallig verslinje
  • langt fra Verdenslarmen, som mig skrækker] manglende opptakt
  • og flammende som Meteoret] undertallig verslinje, jf. kommentar til . Ordet meteor var nøytrum i eldre tid (av gr. meteoron).
  • ha! jeg kunde i den samme Stund] manglende opptakt
  • Genius] Ibsen bruker her ordet i den romerske betydning, hvor genius (til roten gen-) betegner den makt som finnes i mannen; den viser seg ikke bare i hans avlekraft, men er i mer omfattende forstand hans personlighet. Genius kan hverken kalles sjel eller liv; begrepet kommer nær den norrøne fylgje-forestillingen: Genius er en individuell makt som følger en gjennom livet. «G. bliver til samtidig med den enkelte […] han følger ham hele Livet igennem, indvirker paa hans Karakter og Handlemaade og bestemmer hans Skæbne» (Salmonsen). I fortsettelsen gir denne forestilling god mening. Genius som betegnelse for dikterisk eller annen individuell begavelse var et vanlig ord hos romantiske diktere, bl.a. Wergeland. Jf. f.eks. diktet «Følg Kaldet!» (1844), som tar utgangspunkt i de begrensninger det innebærer å dikte i et lite språk:
    Geniussens Vinger sprede,
    løs at lade da sin Aand
    […]
    var at ville Verden vandre
    rundt i snevre Tønnebaand
    (H. Wergeland 1918–40, del 1, b. 3, 387)
    Jf. også Wergelands dikt «Den første Omfavnelse» (1838), om den elskende kvinne:
    Styrke og Lys
    Skjænkte det Ømheds Geni
    (H. Wergeland 1918–40, del 1, b. 2, 190)
    Shakespeare bruker dette uttrykket om en fylgje eller skytsånd, som når Macbeth sier hans «genius» blir irettesatt av Banquo, slik Antonius’ ble av Cæsar (Augustus). Jf. Shakespeare 1816a, 1323 (III.i.).
  • for mig! \ Ha! Du er stegen frem] undertallig verslinje
  • Forfølge, siger Du! jeg er din Genius] overtallig verslinje
  • Din Sjæl er stolt som min … skulde folde ud] jf. Shakespeares Lady Macbeth, som håner sin manns feighet for å hisse ham til dåd (I.vii.):
    Was the hope drunk
    Wherein you dress’d yourself? Hath it slept since?
    And wakes it now to look so green and pale
    At what it did so freely?
    […]
    Art thou afeard
    To be the same in thine own act and valor
    As thou art in desire?
    (Shakespeare 1974, 1318)
    I oversettelse:
    Var Haabet drukkent da, som giorde dig
    saa kiek i Førstningen? Har det udsovet,
    og vaagner nu og stirrer syg og angstbleeg
    paa hvad saa diervt det vilde?
    […]
    Est du da bange for at være den
    i Daad og Mod du est i Attraa?
    (Shakespeare 1816a, 28)
  • Du satte Dig et Maal … af hver en Hindring] jf. Lady Macbeths hånlige ord til Macbeth hos Shakespeare (I.v.):
    Thou wouldst be great,
    Art not without ambition, but without
    The illness should attend it.
    (Shakespeare 1974, 1316)
    I oversettelse:
    Du vil nok være stor; for Herskesyge
    Du est ei fri: men fri dog for den Ondskab,
    som den ledsage maa.
    (Shakespeare 1816a, 21)
  • Nei, Catilina! nei, Du vil Dig selv bedrage] overtallig verslinje
  • Ha! Svage … Jeg føler mig en Tullia] Her siktes det til en historisk skikkelse, og hverken til Furias søster eller Curius’ elskerinne med samme navn, jf. kommentar til . Den historiske Tullia var yngste datter av Servius Tullius, Romas sjette konge. Hun oppildnet sin svoger Tarquinius til trippelmord; både hennes ektemann, hennes søster (som også hadde navnet Tullia) og hennes far skulle drepes for at Tarquinius så kunne gifte seg med henne. Ibsen har trolig fått kjennskap til historien enten gjennom sin tidligere latinlesning, en oversettelse av Livius eller historisk lesning (Livius. Ab urbe condita I 46,5). Formuleringen «jeg føler mig en Tullia» kan således forklares med å ønske hevn over noen.
  • Ha, forførende din Tale lyder] manglende opptakt
  • Et dristigt Skridt … Romas Skjæbne, Catilina] Furias (villedende) optimisme svarer godt til Catilinas optimistiske illusjon hos Sallust (Bellum Catilinae 20,10; jf. Kraggerud 2005, C IV): Seiren [er] i hende («victoria in manu nobis est») – Det trengs bare en begynnelse; resten vil gå av seg selv («Tantummodo incepto opus est; cetera res expediet»). L.B. Gundersen sammenligner denne replikken hos Furia med Cassius’ rolle vis-à-vis Brutus i Shakespeares Julius Caesar (Gundersen 1999, 48–49).
  • Cometens Rædselsglands] Den vanlige oppfatning av kometer i den gresk-italiske verden var å se dem som jærtegn eller varsler (lat. prodigium, gr. teras) som forkynte ulykker (Real-Encyclopädie 1894–1980, b. 11:1, sp. 1143, 22).
  • Mulm] tykk og mørk sky eller tåke; mørke (Molbech 1859)
  • dybt i Din egen Barm; – har Du din Eed forglemt] overtallig verslinje
  • Taagebilleder] her: «Et uklart, ligesom med en Taage omhyllet Billede i Siælen eller Indbildningskraften» (Molbech 1859)
  • men jeg forstaaer dem ei, det er for mørkt derinde] overtallig verslinje
  • et mørkt, et evigt Forbund \ Skjønne Nemesis] overtallig verslinje
  • Haandtag] her: det å ta noen i hånden, gi et håndtrykk (Molbech 1859)
  • Flammelysning over Romerstaden … Hævn er det] viderefører «Cometens Rædselsglands» , jf. kommentar til . Den historiske bakgrunn for dette er opprørernes planer om brannstiftelser rundt om i Romas regioner når opprøret startet (jf. Kraggerud 2005, A XV 1; A XVII 3). Jf. Byrons Doge i Marino Faliero (III.ii.):
    I cannot pause on individual hate,
    In the absorbing, sweeping, whole revenge,
    Which, like the sheeted fire from heaven, must blast
    Without distinction, […]
    (Byron [1821], 91)
    I oversettelse:
    Jeg kan ei dvæle ved personligt Had
    I altfortærende fuldkomne Hævn,
    Der maa som Ild udøst fra Himlen uden
    Forskiel fordærve, […]
    (Byron 1822, 115–16)
  • Løsen] her: foreldet for parole, feltrop; «Tegn, eller Ord, hvorved egne Folk i Krigstid kunne kiendes fra Fienden» (Molbech 1859)
  • Taverne] av lat. taberna: vertshus (ODS)
  • Bachus vi hylde] Skrivemåten Bachus forekommer hos Grundtvig, Staffeldt, Baggesen m.fl., mens manuskriptet (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000, 86) har det etymologisk korrekte Bacchus. Drikkevisen har strofeformen tri 5 5 5 4 5 5 5 4 og rimskjema A A X x B B X x eller X X X x A A X x . Strofen har to utspring: operaen og etterligningen av den norrøne poesi. Sammensmeltningen av operaens og Edda-diktningens kortlinjer ble litterær mote i det 17. århundres syngespill, f.eks. i Johannes Ewalds Balders Død (1773). Jf. omtale av mulige forbilder i innledningen, avsnittet om versifikasjon.
  • Fader Liber] romernes Liber pater, fra først av en selvstendig gud for fruktbarhet og vekstliv (inklusive vinstokken), men tidlig identifisert med Bacchus (gr. Bakchos eller Dionysos) og oppfattet som guden som løser fra sorg og bekymring; gr. Lyaios, løseren (latinisert som Lyaeus)
  • Falerner] høyt skattet, visstnok gyllen vin fra det nordlige Campania (ager Falernus), i dag mellom Monte Massico og elven Volturno, nevnt eller lovprist av bl.a. Horats i dikt Ibsen hadde som pensum til artium; han oppgir å ha lest de tre første odebøker til examen artium, og der nevnes Falerner-vin i flere av odene (Horats. Carmina I 20,10; I 27,10; II 3,8; II 6,19; II 11,19; III 1,43).
  • Sig frem, sig frem! \ Heelt anderledes] undertallig verslinje
  • svigter han; – han vil forlade os] manglende opptakt
  • Forlade, siger Du? \ Ja, i denne Nat] overtallig verslinje med reduksjon: bi- ∪ - ∪ - ∪ - - ∪ - ∪ -
  • troløs var end aldrig Catilina] Coeparius, som ikke tilhørte den indre krets (jf. kommentar til ), er her den som tar Catilina i forsvar.
  • som vilde lede Eder \ Og hvor findes han] overtallig verslinje
  • Hvad om det var mig selv] Også den historiske Lentulus hadde ambisjoner om å lede opprørsstyrkene (Kraggerud 2005, A XVIII 2).
  • Man har bedraget os \ og skjændigt Dig beløiet] overtallig verslinje
  • ikkuns] foreldet ordform for ‘kun, bare’, jf. innledningen
  • hver frihedssindet … for dets gamle Frihed offred’ Alt] Catilinas redegjørelse for sin politikk bringer tilbake den Catilina vi kjenner fra aktens første scene, dvs. før scenen med Furia. Sentralt i talen er begrepet frihet (jf. kommentar til ), slik også begrepet libertas er et sentralt slagord i Sallusts gjengivelse av Catilinas tale i Bellum Catilinae (jf. Kraggerud 2005, C IV).
  • Trældomsmørke … over Roma] Formuleringen gjenspeiler Sallusts civitas servitute oppressa; et samfunn undertrykket av trelldom (Sallust. Bellum Catilinae 51,31).
  • med deres taabelige Eenfold \ Nei, o nei] overtallig verslinje
  • et muntert, sorgfrit Liv \ Ja! ja! det er vort Maal] overtallig verslinje, jf. kommentar til . I manuskriptet (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000, 94) hadde Ibsen strøket det første «Ja!», slik at verslinjen kunne leses etter metret.
  • Skrækkebilled] «en Forestilling, et Phantasie-Billede, som sætter Een i Skræk» (Molbech 1859 Skrækkebillede). Denne betegnelsen stemmer med beskrivelsen av sullaneren Catilina i de antikke kildene (jf. Kraggerud 2005, A III) – og Ibsens Catilina sier seg her enig i denne karakteristikken.
  • trækker Togaen rolig bort fra Brystet] En toga var et plagg båret av romerske borgere (som regel menn). En seremoniell toga var et stykke tøy tre ganger bærerens kroppshøyde, pluss hans livvidde. Stoffet ble lagt om kroppen med den lengste enden over venstre skulder, fallende ned mot hans føtter. Resten ble løst vundet rundt nakke og rygg, derfra under høyre arm. Deretter ble stoffet lagt over venstre skulder. Venstre arm var fri og ble vanligvis holdt bøyd, tett inntil kroppen. Materialet i en toga var for det meste naturfarvet ull. Catilinas gestus har en parallell hos Cæsar, beskrevet av Casca i Shakespeares Julius Caesar (I.ii.): «he pluck’d me ope his doublet, and offer’d them his throat to cut.» (Shakespeare 1974, 265–6). I oversettelse: «saa reev han sin Vams op, og tilbød den [den store Hiord] sin Hals at skiære af.» (Shakespeare 1807–25, b. 1, 23).
  • Stød til … Gnist af Mod] jf. Byrons Doge i Marino Faliero, som også i første øyeblikk blir truet av opprørerne som han kommer for å slutte seg til (III.ii.):
    Strike! […]
    Oh, noble Courage!
    The eldest born of Fear, which makes you brave
    Against this solitary hoary head!
    (Byron [1821], 78)
    I oversettelse:
    Stød til! […]
    o ædle Mod, den førstefødde
    Af Frygt, som eder tappre giør imod
    Det eenlige graa Hoved!
    (Byron 1822, 98–99)
  • Nei, nei! han er vor Ven! \ Vi har hans Haan fortjent] overtallig verslinje
  • Dog, nu er Timen kommen] jf. Joh 12,23: «Timen er kommen, at Menneskens [sic] Søn skal herliggiøres.»
  • Ikarus] Historien om Daedalus og hans sønn Icarus ville være kjent for den høyere skoles elever gjennom Ovids Metamorfoser (VIII 183–235). Den teknisk kyndige Daedalus hadde bygget en labyrint for kong Minos på Kreta. Der ble han innestengt sammen med sin sønn Icarus. Faren smidde vinger til dem begge, slik at de kunne unnslippe. Disse var forsynt med fjær og festet til kroppen med voks. Daedalus advarte sønnen mot å fly for lavt, da havvannet kunne ødelegge fjærene, og for høyt, da solen kunne smelte voksen. Icarus adlød ikke sin far, han steg så høyt at voksen smeltet, vingene løsnet, og han styrtet ned i havet, som senere ble kalt Det ikariske hav.
  • Kjæmpekraft] «ualmindelig Legemsstyrke» (Molbech 1859 Kæmpekraft). Forleddet kjæmpe- var på denne tiden i norsk og dansk med få unntak, som kjæmpemessig, oftest karakteriserende, noe som er typisk for kjemper, ikke rent graderende, meget stor, som for eksempel i første akt i Kjærlighedens Komedie: «Kjæmpesorg».
  • gribe Lynet i dets Flugt] Uttrykket minner om en passasje i Wergelands «Til en ung Digter», der temaet er dikterens plikt til å gjøre opprør mot den religiøse og politiske undertrykkelse som holder menneskeheten lenket. Wergelands dikterhelt reiser seg i «Æther-Blaadybet […] under Himmelens Hvælv» og bekjemper undertrykkerne «i Himle, hvor Tiden ei aabenbarte sig end», noe som innebærer at dikteren er i pakt med en fremtid hvor all undertrykkelse oppheves. Hans syn glimter «foranfor Tiden»; «Seerens Sang er et foranskudt Lyn» (H. Wergeland 1918–40, del 1, b. 1, 391–92).
  • Templerne skal styrte … Capitolet findes snart ei mere] For et antikt øre når ingen av Catilinas øvrige begåtte eller planlagte forbrytelser opp mot dette. Å legge gudenes templer i grus var i seg selv toppen av helligbrøde (sacrilegium). På Capitol fantes Romas nasjonalhelligdom, det store Jupitertempel; så lenge Capitol-høyden stod der intakt, var det et synlig tegn på guddommelig beskyttelse. En ødeleggelseslyst som gikk på selve Romas eksistens, kunne romerne bare tiltro ville barbarer (Horats. Epodi 16).
  • Ja, ja! vi følge ham, thi netop bag Ruiner] overtallig verslinje
  • hist i mit Huus I skulle Vaaben finde] Dette er Catilinas replikk, men ifølge de antikke kildene var det Cethegus som oppbevarte et våpenarsenal i sin bolig (jf. Kraggerud 2005, A XIX 2). Hverken Laecas hus (Kraggerud 2005, A XV 1) eller Decimus Brutus’ hus (Kraggerud 2005, A XVII 2) – viktige møtesteder i beretningene om den catilinariske sammensvergelse – spiller noen rolle hos Ibsen; hos ham er alt sentrert om Catilinas egen bolig.
  • Du veed, at just fra Allebrogerne … Gesandtskab kommet] Når Lentulus her opplyser at gallerne er kommet «i denne Dag», stemmer det ikke med de historiske forhold; ifølge kildene kom gallerne først etter at Catilina hadde forlatt Roma. Skard peker på hvordan Ibsen i Catilina presser sammen hendelsene i første og annen akt på én dag: «Ibsen hev persa saman hendingane paa nokre faa dagar; ser ein burt fraa 3. (siste) akt, gjeng dramaet fyre seg paa reint stutt tid. At dei 3 senone i 2. akt fell paa same dag, er tvillaust» (E. Skard 1924, 72–73). Det stemmer med kildene at Lentulus var strategen bak catilinariernes forsøk på allianse med den galliske stamme (Kraggerud 2005, A XVII 2).
  • med dem det hele Gallien] Hvis man fikk en så viktig gallisk stamme som allobrogerne med seg, ligger det nær å tenke seg at man kunne vinne hele Gallia, men dette sies det ikke uttrykkelig noe om i hovedkildene.
  • Barbarerne? Dem skulde vi] Catilinas tvil med hensyn til å skulle samarbeide med allobrogerne er ikke hjemlet i kildene; den endelige godkjennelse av avtalen skulle ha vært forelagt ham i Faesulae hvis alt hadde gått etter de planer catilinarierne i Roma hadde lagt (Kraggerud 2005, A XIX 1). Ifølge kildene var det imidlertid et motsetningsforhold mellom Catilina og Lentulus når det gjaldt spørsmålet om å rekruttere slaver til hæren: Catilina vegret seg for å bli assosiert med slaveopprør (jf. Spartacusopprøret 73–71 f.Kr.), mens Lentulus presset på (jf. Kraggerud 2005, A XVII 1).
  • Vexel] her: skifte, omskiftning; av ty. (Molbech 1859)
  • Men Dig, min Curius, der alt som Dreng / jeg elsked’] Det er grammatisk vanskelig å si om «som Dreng» står til objektet eller subjektet i setningen, men ut fra konteksten er det logisk at det står til objektet, altså Curius.
  • Min Fader! Catilina! o, hvor Du er god] overtallig verslinje
  • Utaalmod] Ifølge Molbech ble det nyere ordet «Taalmod» brukt av diktere vekselvis med «Taalmodighet» der det passet bedre med stavelsen i verset (Molbech 1859, under Taalmodighed).
  • Blikkets dunkle, underlige Glød] manglende opptakt
  • Furia! – Du her? \ Her færdes Catilina] overtallig verslinje med manglende opptakt
  • Mørkets Datter] Furiene/Erinyene er genealogisk døtre av natten (Nox, Nyx). Om deres tilordning til underverdenen, jf. kommentar til .
  • i Plutos Haller færdes Furia] Pluto er et annet navn for Hades, underverdenens hersker. Også i antikk litteratur ferdes furiene fritt mellom de to verdener i likhet med andre uhyggelige helvetesvesener. Furias tilbakevenden til livet er ikke en gledelig velsignelse som i Alkestis’ tilfelle i Evripides’ drama Alkestis.
  • jeg er bered … igjennem Dødens Nat] Curius, som er beredt til å gå gjennom dødens natt for Furias skyld, kan minne om Orfevs i den greske myten om Orfevs og Evrydike. Orfevs var en musiker og sanger fra Trakia. Den dagen han skulle gifte seg med sin elskede Evrydike, ble hun bitt i foten av en giftig slange og døde. Fugler og dyr sørget sammen med Orfevs, som tok sin lyre med til underverdenen for å spille og synge henne tilbake til livet. Han nådde helt frem til underverdenens hersker Hades, som lovet at Orfevs skulle få sin elskede tilbake – på ett vilkår: at han ikke snudde seg for å se på henne under deres vandring tilbake til livet. Like før han nådde frem, brøt han løftet – og Evrydike ble for alltid kalt tilbake til dødsriket.
  • O, tænk ei, Furia! paa Catilina meer] overtallig verslinje
  • saa leed ei Hercules … Giftflammen rasede] Den kjærlighetssyke Curius sammenligner her seg selv med den døende Hercules. Myten om Hercules har fått sin klassiske form i Sofokles’ Trachiniai (Kvinnene fra Trachis): Da Herakles, Deïaneiras ektemann, forelsket seg i den unge erobrede prinsessen Iole, gav hustruen ham en drakt innsmurt med Nessos’ blod som hun trodde ville virke som en kjærlighetssalve og gi henne ektemannens følelser tilbake. Men drakten fortærte Herakles’ hud, og han døde under de verste pinsler på Oite-fjellet, der et bål skal ha gjort slutt på hans lidelser.
  • Dog, sig mig først … hos Catilina] Hos Ben Jonson i Catiline His Conspiracy (II.i.) utspør Fulvia på lignende måte Curius om opprørernes planer:
    Ful. Will you not tell me what I ask you?
    [Kisses and flatters him along still.
    Cur. All
    That I can think, sweet love, or my breast holds,
    I’ll pour into thee.
    Ful. What is your design then?
    Cur. I’ll tell thee; Catiline shall now be consul:
    But you will hear more shortly.
    (Jonson 1838, 281)
    Hos Jonson blir Curius et elskovsoffer og redskap for Fulvia, slik han senere blir det for Furia hos Ibsen.
  • Jeg maa \ Ham! Catilina? \ Ha, dette Navn] avvikende trisyllabel i ellers jambisk versemål: bi+ ∪ - ∪ - ∪ - ∪ - ∪ ∪ - eller ∪ - ∪ - ∪ - ∪ ∪ - ∪ -
  • Glemme, siger Du, – nei først han stige maa] overtallig verslinje med manglende opptakt
  • angiv hans Planer kun] Hos Sallust nevnes tre ganger Curius’ forhold til Fulvia, som på ett eller annet tidspunkt begynte å la informasjon gå videre til Cicero. I Bellum Catilinae 23,2 får man inntrykk av Curius som en løsmunnet person, men ikke nødvendigvis som en mann med forræderiske hensikter overfor Catilina. Men i kap. 26,3 er det naturlig å tenke på et bevisst forræderi idet Fulvia fungerer mer som en budbringer: «For fra begynnelsen av sitt konsulat hadde han [Cicero] med store løfter gjennom Fulvia oppnådd at Quintus Curius […] røpet Catilinas planer for ham» (til norsk ved E.K.). Dette bidro til å redde Ciceros liv da attentatet skulle utføres (Sallust. Bellum Catilinae 28,2). Ikke bare er et kjærlighetsforhold sentralt begge steder (Sallust: Curius – Fulvia, Ibsen: Curius – Furia), men også et forræderi mot Catilina. Hos Sallust spiller Curius på lag med Cicero, men uten tydelig motiv, mens Ibsen lar forræderiet springe ut av Curius’ kjærlighet og Furias hat til Catilina.
  • Ha, Du er rædsom, Furia, og dog, jeg kan] overtallig verslinje
  • hildes] hilde: å sette et dyr i helle, binde ben for å hindre det i å løpe; i forbindelse med Tryllenæt, jf. Hildegarn, «Garn hvormed man hilder eller fanger f. Ex. vilde Dyr; og figurl. Lokkelse, Forførelse» (Molbech 1859)
  • fuldbragt] Formen fuldbragt forbindes i dag utelukkende med Jesu siste ord på korset (Joh 19,30), og ordet hadde nok sterke konnotasjoner til Bibelen også i 1850. ODS har riktignok belegg for at verbet fuldbringe brukes av flere forfattere utover på 1800-tallet, men gir ingen henvisninger til at formen fuldbragt brukes andre steder enn i Bibelen etter 1800. Både i DO 1819 og i DBUB 1834 finner vi i Joh 19,30: «det er fuldbragt», men Grimstad-bibelen (Billed-Bibel for Det norske Folk 1840) har «det er fuldkommet».
  • Jeg skal – ha, Furia! det stormer i mit Indre] overtallig verslinje
  • belivede min Barm, og selv min Kjærlighed] overtallig verslinje
  • i Sandhed / en dristig Handling] Handlingen det siktes til, er Catilinas kupp-planer. Hos Ibsen er allobrogerne lojale tilhengere av Catilina og hans planer, mens de ifølge de historiske kildene drev et dobbeltspill og samarbeidet med myndighetene (Kraggerud 2005, A XVII 2).
  • Afsted, Ollovico! en Aandestemme toner] overtallig verslinje
  • at ville styrte Roma … af disse Uslinge] Catilinas ringeakt for de sammensvorne har sitt motstykke i Ben Jonsons Catiline His Conspiracy, (III.iii.) hvor Catiline utbryter:
    What ministers men must for practice use,
    The rash, the ambitious, needy, desperate,
    Foolish and wretched, e’en the dregs of mankind,
    (Jonson 1838, 289)
  • Du her, min Catilina! \ Ha! Aurelia] overtallig verslinje
  • Sig, venter Du mig alt … o! høie, milde Guder] overtallig verslinje
  • Du vil drage \ Ja, ved Mørkets Aander] manglende opptakt. Manuskriptet (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000, 109) har her «du vil ei drage». «Ei» kan synes å være på sin plass pga. metret: Aurelia konstaterer at Catilina ikke har tenkt å dra til Gallia slik det var avtalt. Meningen kan også forstås som «du vil dra i felten» e.l., noe som kan synes bekreftet av Catilinas svar: «Ja, ved Mørkets Aander! / en lystig Færd» ( ).
  • Følg, Kvinde, hvis Du vil; ei røres dette Bryst] overtallig verslinje
  • Luna] gr. Selene, den personifiserte månegudinnen. Senere identifisert med Diana og Hecate. Hennes tempel (fra det 6. århundre f.Kr.) på Aventinerhøyden i Roma ble ødelagt ved en brann i keiser Neros tid.
TREDJE AKT
  • en gammel Eeg] Eketreet (Quercus) er et tradisjonelt symbol på varighet og udødelighet. Kranser av ekeløv var tegn på de antikke herskernes verdighet. Under romantikken fremstod eken som symbol for urokkelig kraft (Biedermann 1991, 98).
  • Statilius] ble henrettet 5. desember år 63 f.Kr. (Kraggerud 2005, A XVIII 2; XX 2) , jf. kommentar til . At den samme Statilius (foruten Lentulus) deltar i Catilinas sluttkamp, er blant de klareste uhistoriske trekkene i Ibsens Catilina.
  • Nei sov Du … en kvægsom Søvn] jf. Brutus til gutten Lucius i Shakespeares Julius Caesar (IV.iii.):
    I know young bloods look for a time of rest.
    […] and thou shalt sleep again;
    (Shakespeare 1974, 1128)
    I oversettelse:
    Jeg veed, det unge Blod er Søvnen sød.
    […] og du skal atter sove;
    (Shakespeare 1807–25, b. 1, 125)
  • Er ei vor Magt betydelig forøget] Historisk sett var dette tilfelle frem til arrestasjonen av de ledende catilinariere i Roma (Kraggerud 2005, A XVII 1), deretter, fra midten av desember 63 f.Kr., ble makten deres betydelig svekket (Kraggerud 2005, A XXI 2).
  • Af Fægtere og Trælle] Fægter: vanlig oversettelse av gladiator , jf. kommentar til . Manlius’ motvilje mot gladiatorer og slaver har han til felles med Catilina, som motsatte seg slike vervinger (jf. Van Laan 1992a, 45; Kraggerud 2005, A XVII 1).
  • ei ubetydeligt, og hele Gallien] overtallig verslinje
  • Nu, lad det være godt, snart vil jo Tiden vise] overtallig verslinje
  • for natligt Overfald vi maae betrygge os] overtallig verslinje
  • Men Krænkelsen er glemt, – jeg har tilgivet dem] overtallig verslinje
  • Koldt blæser Nattevinden, den vil kvæge mig] overtallig verslinje
  • jeg har bevogtet Dig som liden Dreng] jf. kommentar til . Det nære forhold mellom historiens Manlius og Catilina bygget på det forhold at de begge var trofaste sullanere. Det er ikke noe historisk grunnlag for å føre det lenger tilbake i tid.
  • forfølger mig sært vexlende Gestalter] jf. det innledende diktet «Zueignung» («Tilegnelse») i Goethes tragedie Faust, der forfatteren dediserer sitt verk til erindringer, i form av tåkeskikkelser fra fortiden, som trenger seg på og vekker fortiden til live i ham. Replikken har språklige likhetstrekk med første verslinje i Goethes dikt, men avviker innholdsmessig fra resten av diktet:
    Ihr naht euch wieder, schwankende Gestalten
    […]
    Ihr drängt euch zu! nun gut, so mögt ihr walten,
    Wie ihr aus Dunst und Nebel um mich steigt:
    […]
    Ihr bringt mit euch die Bilder froher Tage,
    Und manche liebe Schatten steigen auf
    (Goethe 1999, 11)
    I oversettelse:
    Nu, Taagesyn! I Jer igjen udfolde
    […]
    I trænge frem. Nu vel, saa raad da, bolde
    som svæve hid til mig fra taaget Kyst!
    […]
    I bringe Minder med om glade Dage,
    Og mange kjære Skygger fra mit hjem.
    (Goethe 1847, 1)
  • Jeg kan ei, Manlius; – tillukker jeg mit Blik] overtallig verslinje
  • forblommet] (av nå foreldet verb forblomme) utydelig, ikke lett å fatte (Molbech 1859). Utsmykket, innviklet stil (ODS).
  • Betydningen, men nei \ Betro mig, Catilina] overtallig verslinje
  • Om jeg slumred’ eller vaaged’, veed jeg ikke selv] Formen er trokeiske tetrametre, her parrimede: bi 13 13 a a . Denne trokeiske syvtakteren betegnes septenarius eller det lille trokeiske tetrameter (fra og med Gellius også kalt versus quadratus). Den store bruker av verset var Plautus, som dannet forbilde for senere versdramatikk. Versemålets to navn (det lille trokeiske tetrameter og septenarius) stammer fra henholdsvis gresk og romersk verstradisjon. Grekerne talte «dobbeltføtter», derav tetrameter (4 dobbeltføtter, dvs. 8 enkeltføtter: - ∪ - ∪ - ∪ - ∪ - ∪ - ∪ - ∪ -). Dette er det opprinnelige store tetrametret: bi 15 15 x x . Versformen Ibsen benytter seg av, er en forkortelse av det opprinnelige; det inneholder bare syv føtter og kalles altså det lille tetrametret. I romersk tradisjon telles enkeltføtter, derav septenarius om det lille tetrametret og oktonar om det store. Oktonaren er en viktig motspiller til basisverset (som ofte var et jambisk trimeter, altså en seksfotet jambe) i den greske tragedie. De trokeiske tetrametre har en rikholdig historie også utenfor dramaet. Oktonaren vil lett spalte seg opp i to fireslagsvers, og ved det oppstår hymnestrofen, bi (8 7)² (Pange lingua). Ibsen benytter septenaren, mens derimot Goethe i Faust foretrekker oktonaren.
  • tusind’ Tanker, tusind’ Planer krydsede i min Sjæl] avvikende trisyllabel i det ellers trokeiske versemålet: bi+ - ∪ - ∪ - ∪ - ∪ - ∪ ∪ - ∪ -. Manuskriptet (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000, 114) har «krydsede min» og dermed en metrisk korrekt verslinje.
  • Bordet, hvor de begge spilte et forborgent Brikkespil] overtallig verslinje. I manuskriptet (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000, 115) er «begge» strøket; dermed stemmer verslinjen overens med metret.
  • forborgent] her: skjult (Molbech 1859)
  • Brikkespil] spill med brikker på et brett. Slike spill var i ulike former svært populære hos romerne (Murray 1952).
  • Da er deres Spil tilende, og i Jorden synker ned] overtallig verslinje
  • nei, nei, det lykkes ei \ Nu, lad det være glemt] overtallig verslinje
  • umandigt er det jo at gruble over Sligt] overtallig verslinje
  • Nu er det snart forbi, gaa Du kuns, Manlius] overtallig verslinje
  • Hvil Dig hvis Du vil, jeg vandrer her en Stund] overtallig verslinje med manglende opptakt
  • jeg vandrer … Eensomhed med mine Tanker] jf. Shakespeares Henry V (IV.i.) foran slaget ved Azincourt:
    I and my bosom must debate a while,
    And then I would no other company.
    (Shakespeare 1974, 956)
    I oversettelse:
    Jeg og min Barm maa gaae paa Raad en Smule;
    og der jeg fleres Samqvem ei mig ønsker.
    (Shakespeare 1807–25, b. 4, 119)
  • En Aandeskikkelse kommer langsomt ind fra Baggrunden] Åndeskikkelsen er gjenferdet av Sulla, jf. kommentar til . I Shakespeares Julius Caesar melder Cæsars gjenferd seg for Brutus som hans onde ånd foran det avgjørende slaget. I begge tilfeller står hovedpersonen foran nederlag og død, men i Brutus’ tilfelle dreier det seg om gjenferdet av den personen han har myrdet (Gundersen 1999, 63). I Catiline His Conspiracy lar Ben Jonson Sullas ånd opptre i begynnelsen av handlingen og egge Catilina til enda verre grusomhet enn hans egen, mens Ibsens Sulla vil hindre at Catilina tar hans ry for grusomhet fra ham. Både Jonsons og Ibsens Sulla regner med Catilinas onde ærgjerrighet.
  • I Guder, hvad er dette! \ Vær hilset, Catilina] overtallig verslinje med trisyllabel: bi+ ∪ - ∪ - ∪ - ∪ ∪ - ∪ - ∪ - ∪
  • ikkuns denne Time / er mig forundt] jf. gjenferdet i Shakespeares Hamlet (I.v.): «My hour is almost come» (Shakespeare 1974, 1149), i oversettelse: «Snart min Time kommer» (Shakespeare 1807–25, b. 1, 42). Jf. også kommentar til .
  • Hvi lader Du mig … i Midnatsstunden] jf. Hamlets spørsmål til gjenferdet (I.iv.):
    why the sepulchre,
    Wherein we saw thee quietly inurn’d,
    Hath op’d his ponderous and marble jaws
    To cast thee up again.
    (Shakespeare 1974, 1148)
    I oversettelse:
    hvi Graven,
    hvori vi saae dig rolig lagt, har aabnet
    sin svare Marmor-Strube, for at kaste
    dig op igien!
    (Shakespeare 1807–25, b. 1, 38)
  • Ha, hvilke Anelser opstige i min Sjæl] overtallig verslinje
  • Hvorfor betræder Du just den, jeg baned’] Gjennom åndens monolog etableres det en likhet mellom diktatoren Sulla og Catilina som er i tråd med de historiske kildene, men som avviker fra det øvrige bildet Ibsen skaper av Catilina. Monologen er følgelig mer forståelig ut fra Sallust enn ut fra Ibsens tekst. Hos Sallust fremstår Catilina som en legemliggjørelse av den sullanske terror som nær hadde lykkes med å gjenopprette Sullas blodige regime.
  • Min Magt nedlagde jeg i Livet alt] På høyden av sin makt, i 79 f.Kr. (Kraggerud 2005, A IV 1), trakk Sulla seg tilbake foran folkeforsamlingen og ble privatmann, til almen overraskelse. Han døde kort tid etter samme år.
  • Nei, først bag Gravens dunkle Port] Denne jambiske firtakteren, som er den andre avvikelsen fra basisverset (blankverset), er ikke anlagt som sangstrofer, men som resitasjonsstrofer. De har formen bi ('8 '9)² ('8 '9)² (a B)² (c D)² .
  • Dæmringen] her: mørket (NRO demring 2); ODS Dæmring, jf. ty. Dämmerung
  • din Skjæbnes Bog] Begrepet finnes i alle de store språkene (ty. Schicksalsbuch, eng. book of fate, fr. livre du destin) og går tilbake på libri fatales som betegnelse på de sibyllinske spådomsbøker. Det brukes også av Ibsen i diktet «Vaagner Skandinaver!». ODS Skæbne 1.3.
  • Du falder … en fremmed skal Dig fælde] Liten bokstav i fremmed viser at det her er adjektiv (med underforstått Haand), jf. ODS fremmed 4; NRO 2. Sammenlign åndeapparisjonens tvetydige spådom om Macbeths banemann (IV.i.):
    none of woman born
    Shall harm Macbeth.
    (Shakespeare 1974, 1329)
    I oversettelse:
    thi ingen født af Qvinde kan
    faae Navn af Macbeths Banemand.
    (Shakespeare 1816a, 83)
  • Blodmand] blodtørstig mann; dessuten ‘blotmann, avgudsdyrker’, jf. ODS med belegg fra Oehlenschlägers Hakon Jarl (Oehlenschläger 1849, b. 3, 220, 236). NROs definisjon «mann som der hviler blodskyld på» skal dekke både stedet i Catilina og en henvisning til 2. Sam 16,7 i GT: «Og Simei sagde saa, der han bandte: gak ud, gak ud, du blod[gierige] mand og du Belials mand.» I DNBs utgaver av 1854 (og 1873) er parentesen i blod[gierrige] fjernet. Christian IIIs bibel fra 1550 og Grimstad-bibelen (Billed-Bibel for Det norske Folk 1840), som bygger på revisjoner av denne bibelutgaven, har her «Blodhund». Ordet Blodmand forekommer to steder i Oehlenschlägers Hakon Jarl (jf. Mosfjeld 1949, 146–47). Einar Tambeskielver sier seg fri fra Hakon for å tjene Olaf Trygvason (IV.iii.):
    […] jeg river hver en Lænke bort,
    der bandt mig før til Dig, Du blege Blodmand!
    (Oehlenschläger 1849, 108)
    I femte akt taler Hakon til trellen Karker (V.iii.):
    […] Sigurd var, som jeg, en Blodmand,
    en vældig Dyrker af de gamle Guder;
    (Oehlenschläger 1849, 124)
  • ei hans Hæder, – nei, den Rædselsglands] manglende opptakt
  • gjentoner i min Barm, hvad Furia har sagt] overtallig verslinje
  • Catilina! \ Du, Du her, min Curius] overtallig verslinje med manglende opptakt
  • Ubesindige! dog, kom i mine Arme] overtallig verslinje med manglende opptakt
  • af Fiender omringet \ Fat Dig, Curius] overtallig verslinje
  • Du er forraadt] Curius’ forræderske rapportering (jf. kommentar til ) har Ibsen forstørret opp til å bli et sentralt motiv for hele sammensvergelsens utgang. Vi har ikke noe kjennskap til at Curius tok del i sluttkampen. Det avviker også fra det historiske forløp at allobrogerne ikke blir pågrepet hos Ibsen, og at bevisene som fremkom i form av hemmelige brev ved arrestasjonen av catilinarierne i Roma, ikke trekkes inn. Alarmtilstanden og mobiliseringen mot Catilina fra republikkens side blir hos Ibsen en direkte følge av Curius’ angiveri, mens kildene ikke forteller om noe internt forræderi fra denne siste fasen.
  • Fat Dig, tal med Rolighed; hvi skulde] manglende opptakt
  • Der, Catilina! tag, igjennemboer mit Bryst] overtallig verslinje
  • de ere fængslede og maaske dræbte] Dette er til en viss grad i pakt med historien (jf. Kraggerud 2005 A). Curius kjenner her bare til fengslingen; han er altså à jour med hensyn til 3. desember, men ikke med hensyn til 5. desember; han har for øvrig den riktige anelsen.
  • Heltedøden] «Død, der sømmer sig for en Helt» (Molbech 1859). Hos Ibsen brukt i Catilina 1850 og 1875 samt i diktet «Vaagner Skandinaver!» (1849).
  • jeg vil opsøge ham; – Eet skal ei nægtes mig] overtallig verslinje
  • Lentulus] Den historiske Lentulus forlot aldri Roma. Han ble henrettet 5. desember 63 f.Kr., en måned før sluttkampen. Jf. kommentar til .
  • naar Tegnet gives … nedhugge ham] Replikken og situasjonen gir Lentulus Judas’ rolle fra pasjonshistorien.
  • Imorgen alt vi rykke imod Roma] Slik Ibsen har fokusert på Curius’ forræderi, er det forståelig at Lentulus regner med å finne et Roma som ennå ikke er satt på krigsfot. Og fremfor alt: Først i lys av uvitenheten om den reelle situasjon blir Lentulus’ ytterliggående ærgjerrighet forståelig. Skrekkmotivet bygger på tradisjonen (jf. Kraggerud 2005, A XIV 1). Regimets styrker var forlengst i Etruria og rett på den andre siden av Apenninene (Kraggerud 2005, A XXI 2), alt sammen i virkeligheten på grunnlag av mer regulære etterretningsrapporter fra disse stedene. Catilinas opprinnelige planer gikk ut på å slå til mot Roma nordfra (Kraggerud 2005, A XVII 3).
  • Jeg forstaaer din Plan; Du vilde myrde mig] overtallig verslinje med manglende opptakt
  • Spidse] i spissen for: i ledende stilling, som leder (NRO)
  • Saa var det, Catilina! \ Han aner ei] avvikende trisyllabel i ellers jambisk versemål: bi+ ∪ - ∪ - ∪ - ∪ ∪ - ∪ -
  • hvad der er skeet! … Nu, lad saa være] undertallig verslinje, jf. kommentar til . Manuskriptet (NBO Ms.4° 936; Ibsen 2000, 126) har «lad saa det være» og dermed en metrisk fullstendig verslinje.
  • Vid, Ormen … har end ei tabt sin Braad] jf. 1. Mos 3,14–15: «Da sagde Gud herren til slangen: efterdi du gjorde dette, da vær forbandet frem for alt qvæget, og frem for alle vilde dyr paa marken; du skal gaae paa din bug, og æde støv alle dit livs dage. Og jeg vil sette fiendskab imellem dig, og imellem qvinden, og imellem din sæd, og imellem hendes sæd; den samme skal sønderknuse dit hoved, men du, du skal sønderknuse hans hæl.»
  • Øglerede] «figurl. et Opholdssted for slette, skarnagtige Folk.» Om grunnordet øgle: «en mindre Slange, eller Fiirbeen […] Af Forestillingen om disse Dyrs Giftighed kommer det Bibegreb om Skadelighed, Slethed og Ondskab, som hersker i de figurlige Bemærkelser af de fleste Sammensætninger» (Molbech 1859).
  • Kjækhed] her: tapperhet; men Molbech skjelner mellom Kiækhed og Tapperhed: « Kiækhed vises ofte ogsaa uden for Krig og Strid. Tapperhed bruges altid om Kiækhed i Strid» (Molbech 1859).
  • Kamerater] «den, som deeltager med en anden i noget; Fælle, Selskabsbroder» (Molbech 1859, Kammerat). Ordet hadde tidligere en sterkere betydning enn i dag. Ibsens Catilina gir i denne talen sine kamerater intet håp om å overleve det endelige slaget. Dette avviker fra den historiske Catilinas tale slik den gjengis hos Sallust (Bellum Catilinae 58,18).
  • en stakket Tid] stakket: kort, knapp, av norr. stakkóttr, stakkútr, stakkaðr. Jf. Job 14,1: «Et menneske, født af qvinde, [lever] en stakket tiid og mættes af uroe» samt 1. Tess 2,17.
  • ind til Udødligheden, – fjerne Tider skal] overtallig verslinje
  • Ha, en Kvinde! \ Furia! Du her] manglende opptakt
  • Aurelia kommer ud af Teltet] Den historiske Aurelia ble tilbake i Roma den 8. november da Catilina forlot byen (Kraggerud 2005, A XVI 2).
  • Nei nei, Aurelia \ O jo, lad det saa være] overtallig verslinje
  • ei findes Kjærligheden meer \ O, milde Guder] overtallig verslinje
  • snarlig ligger han paa Valen, Dødens Bytte, stiv og kold] overtallig verslinje
  • Valen] val: (norr. valr) betegnet i norrøn litteratur de falne som lå igjen på slagmarken. I sekundær betydning (jf. NRO val) er val (NRO 2 a) en kortform for valplass, om slagmarken hvor de falne lå igjen, og det er denne betydningen som er brukt her.
  • I hans harmopfyldte Hjerte ingen Elskov meer mon boe] overtallig verslinje
  • Var det Drømme? Nei, saa lød det fra hans vrede Læbe jo] overtallig verslinje
  • Sværdet klinger, Catilina svæver alt paa Gravens Rand] overtallig verslinje
  • snart han som en flygtig Skygge iler imod Dødens Land] overtallig verslinje
  • Stort og ædelt var hans Hjerte, eengang var han god] jf. Sallust: «Han var født […] av en slik familie, og hadde fra han var gutt innrettet sitt liv slik at han kunne vente seg alt godt av fremtiden» (Sallust. Bellum Catilinae 31,7; til norsk ved E.K.).
  • fro] vel til mote, glad (Molbech 1859)
  • Bulmens Bæger] Bulme: Bulmeurt, villrot (bot. Hyoscyamus niger). Gammel medisin- og trolldomsplante. Bulmen er en klebrig, hårete plante med motbydelig lukt og er meget giftig; den ble brukt medisinsk både mot hoste, smerter og kramper. Den settes her opp mot liljen. Også Wergeland stiller bulme opp mot lilje: «Frækt pustede den svovelgule Bulme sin bedøvende Aande ud imod de rene Liljer» (H. Wergeland 1918–40, del 4, b. 5, 262). Blomsternavnet knytter an til Wergelands diktning: «Bulmeurten har Wergeland nærmest lagt for hat» (Fægri 1988, 56).
  • skumle] skummel: halvmørk, hverken helt lys eller helt mørk, uhyggelig (Molbech 1859)
  • Flokke] Lat. floccus: «Det, som er saa let, at det ved det mindste Pust flyver i Veiret.» (Molbech 1859). Ordet kunne ha samme form i entall og flertall, men entall kunne også hete Flok.
  • Dig er det, Furia! Du byder mig velkommen] overtallig verslinje
  • Jeg er din Genius, din lønnende Gudinde] overtallig verslinje
  • Seierskrandsen] En seierskrans ble brukt til å smykke «Seiervinderen» (Molbech 1859). Furia minner om gudinnen Victoria som skjenket seierherren en krans i hans triumftog. Jf. Bretteville-Jensen (1967, 62–64) som ser en ironisk side ved dette motiv.
  • De sove, Furia \ De sove, siger Du] overtallig verslinje
  • Men hør mig, Furia, kan Du begribe det] overtallig verslinje
  • Valmuekrands] Valmue (bot. papaver): plante som bl.a. er kjent for sin søvndyssende virkning. Allerede i gresk oldtid var valmuer med opiater kjent og dyrket. Som opiumplante assosieres valmuen i antikken ofte med døden, og det ennå friske blod fra en såret kriger kan bli sammenlignet med denne «purpurblomst» (Vergil. Aeneis IX 433). Valmuekapsler ble ofte i eldre tid anbragt på gravstener, som et symbol på døden som søvnens søster. Billedhuggeren Thorvaldsens engel «Natten» bærer valmuekapsler i håret (Brøndegaard 1987, b. 2, 207).
  • den grønne Tangkrands … paa Tibervoven svømmed] jf. Shakespeares Ofelia (IV.vii.), som binder kranser av ville blomster og drukner med dem (Shakespeare 1974, 1177)
  • det Borgerblod, som strømmed’ for din Haand] sikter trolig til den historiske Catilinas tid som soldat under Sulla, jf. Kraggerud 2005, A III 2
  • en Minder] Minder: påminner (Kalkars Ordbog til det ældre danske sprog). Aasens Norsk Ordbog har « Minnar, m. en Paaminder; Mentor».
  • en Hær af Billeder fremmanet i min Sjæl] overtallig verslinje
  • Glemsel siger Du, ha, det er Ordet just] overtallig verslinje med manglende opptakt
  • Mørkets Fyrste] Mørke: ofte brukt i overført betydning om ondskap: «Mørkets (onde) gjerninger» (Molbech 1859). Jf. Rom 13,12: «Lader os Aflægge Mørkets Gjerninger». I Bibelen identifiseres djevelen med mørke, jf. f.eks. Apg 26,18: «de omvende sig fra Mørket til Lyset, og fra Satans Magt til Gud». Fyrste: Joh 12,31 (Jesus sier): «Nu gaaer der Dom over denne Verden; nu skal denne Verdens Fyrste udstødes». Jf. også Joh 14,30; 16,11.
  • en Stjerne glimtende igjennem Mulmet her] overtallig verslinje
  • Daggert] dolk eller kort sverd (Molbech 1859); mellomting mellom dolk og kårde (NRO)
  • glemte Alt \ Nei, det er Daarlighed] manglende opptakt
  • Daarlighed] 1. «Taabelighed» 2. flertall -er. «et daarligt Foretagende, en ufornuftig Handling» (Molbech 1859)
  • hvad vil Du, Kvinde] jf. Joh 2,4, bryllupet i Kana, der Jesus spør sin mor: «Quinde! hvad vil du mig?»
  • O, høie Guder! vaager over mig] jf. Desdemona idet Othello vil drepe henne (V.ii.): «Then heaven / Have mercy on me!» (Shakespeare 1974, 1236). I oversettelse: «Da, Gud i Himlen, / forbarm Dig over mig!» (Shakespeare 1807–25, b. 7, 182).
  • hun flygter udenfor Scenen] I pakt med den antikke konvensjon foregår drapshandlingen borte fra publikums blikk, men ikke fra deres ører. Det mest kjente eksempel er Medeia og hennes barn i Evripides’ tragedie Medeia. Catilinas drap på sin hustru er uhistorisk.
  • Nu er min Seier vis, – han hæver Dolken alt] overtallig verslinje
  • han støder til] jf. Shakespeares Lady Macbeth, som står utenfor og ser for seg mordet på Duncan (II.ii.): «He is about it» (Shakespeare 1974, 1319). I oversettelse: «Han er ifærd dermed» (Shakespeare 1816a, 36).
  • beklemt] beklemme: «2. ængste, giøre hierteklemt»; «Et beklemt Sind» (Molbech 1859)
  • Ørk] entall ubestemt form; opprinnelig form av ordet ørken (Molbech 1859)
  • tag der min Dolk] Også Cassius og Brutus i Shakespeares Julius Caesar begår selvmord ved hjelp av andre (V.iii. og V.v.), jf. Brutus’ ord:
    Hold then my sword, and turn away thy face,
    While I do run upon it.
    (Shakespeare 1974, 1132)
    I oversettelse:
    Hold da mit Sværd, og vend dit Ansigt bort,
    imens jeg render i det.
    (Shakespeare 1807–25, b. 1, 150)
  • fæl] «udtrykker den Grad og Art af Styghed eller Hæslighed, som forfærder, som vækker Modbydelighed» (Molbech 1859). Ordet hadde den gang en sterkere betydning enn i dag.
  • mod det dunkle Tartarus … mod Elysium] I det hinsidige går forbryterne den ene vei, til venstre, til de fortaptes Tartarus, dødsrikets dypeste avgrunn; den andre veien leder til Elysium. Denne hinsidesgeografi er vel kjent både fra Platon (Gorgias, Staten) og fra 6. bok av Vergils Aeneis. Dette skillet mellom høyre og venstre har en parallell i den kristne trosbekjennelse, som sier at den oppstandne frelser tar sete ved den allmektiges høyre hånd. Det som skjer, er da sett fra handlingens plass. Før det realistiske «titteskapteater» slo igjennom i løpet av 1800-tallet, bygget teaterets konvensjoner på det klassiske teaterets perspektiv- og kulisseteater. I middelalderteaterets mysteriespill og moraliteter var paradiset plassert til venstre, «helvedessvelget» til høyre. Dette henger sammen med at perspektivet nå er snudd: I stedet for å betrakte handlingen fra scenen, er plasseringen venstre/høyre bestemt fra tilskuerplass. I barokkens scenerom stod den aktede person (helten) på høyre side (for publikum: til venstre), denne side hadde benevnelsen «den faste», til forskjell fra venstre side (for publikum: til høyre), som kaltes «den bevegelige». Spillet skulle trekke fra høyre mot venstre og tilbake igjen. De fleste av J.L. Heibergs vaudeviller, og en rekke andre danske skuespill fra samme tid, følger denne barokkregel (Christiansen 1983, 14–18). Svend Christiansen finner at
    fra det første til det sidste stykke [Ibsen] skrev, arbejdede han ud fra det samme barokke sceneprincip om brugen af venstre og højre side, som han faktisk tilegnede sig inden sin ungdoms læretid som praktisk teatermand […] allerede i sit første stykke Catilina (1848–49) følger han traditionen om brugen af højre og venstre side, og gør det på en sådan måde at man forstår han tillagde den en ganske særlig betydning (Christiansen 1983, 18).
  • Herold] «høitideligt Sendebud, eller Udraaber ved høitidelige Leiligheder. Saaledes: Krigsherold, Ordens-Herold» (Molbech 1859)
  • Nei, Aurelia! Du svæver mod den lyse Evighed] overtallig verslinje
  • Nemesis mig fører imod Mørket ned] undertallig verslinje
  • Nei, for Kjærligheden svinder Dødens Rædsler og dens Nat] overtallig verslinje
  • seer Du, Tordenskyen viger, Stjernen blinker bleg og mat] overtallig verslinje
  • Aurora] latinsk navn på morgenrødens gudinne, svarer til gr. Eos